Om UNESCO-konvensjonen

Konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven av 2003

Kulturarv er mer enn bygninger og monument. Språk, utøvende kunst, dans, sosiale skikker, ritualer, tradisjonelt håndverk og praktiske ferdigheter knyttet til naturen er også en del av vår kulturelle arv. Helt siden konvensjonen om vern av verdens kultur- og naturarv trådte i kraft i 1972 er det den materielle kulturarven som har vært omfattet av et rettslig vern. I flere tiår har det derfor vært økende bekymring for manglende vern av verdens immaterielle kulturarv. Immateriell kulturarv har på grunn av sin egenart så å si vært usynlig i forhold til den materielle, men med konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven av 2003 er den gjennom UNESCO gjort til et satsingsområde.

Formålet med konvensjonen

Konvensjonen er utarbeidet for å sikre respekt for og øke bevissthet om og betydning av immateriell kulturarv. Konvensjonen er ment å fungere som supplement til UNESCO-konvensjonen om vern av verdens kultur- og naturarv av 1972. Hensikten har vært å skape balanse mellom materiell og immateriell kulturarv innenfor UNESCOs normative arbeid på feltet, både nasjonalt og internasjonalt. For mange er begrepet immateriell kulturarv fremdeles ukjent, men siden konvensjonen ble ratifisert har stadig flere blitt kjent med begrepet.

Videre er formålet med konvensjonen å legge til rette for prosesser som viderefører immateriell kulturarv slik den kommer til uttrykk blant annet på disse fem områdene:

  • muntlige tradisjoner og uttrykk, herunder språk som et uttrykksmiddel for immateriell kulturarv
  • utøvende kunst
  • sosiale skikker, ritualer og festiviteter
  • kunnskap og praksis som gjelder naturen og universet
  • tradisjonelt håndverk

Definisjon av immateriell kulturarv i konvensjonen

I følge konvensjonen er immateriell kulturarv definert som: praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom – som samfunn, grupper og, i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv. Denne immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i relasjon til deres miljø, i samspill med naturen og med deres historie og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet.

Utøverne har definisjonsmakta

I denne sammenhengen betyr «vern» å føre videre  kunnskap og handlinger. Utøverne og tradisjonsbærerne som er medlemmer av et fellesskap, et samfunn, en gruppe har en avgjørende rolle når det gjelder å definere hva som skal regnes som immateriell kulturarv. I noen tilfeller har også enkeltpersoner rett til å definere sin immaterielle kulturarv.

Definisjonsmakta er lagt til utøverne og til de miljøene der kultuttrykkene er i bruk. Dette er et viktig premiss i arbeidet med å verne og videreføre den immaterielle kulturarven og har implikasjoner blant annet for hvordan kartleggings- og dokumentasjonsarbeidet foregår.

 

UNESCOs lister og fortegnelser

Ett av verktøyene i arbeidet for å videreføre immateriell kulturarv i ulike deler av verden har vært å etablere internasjonale lister og fortegnelser. Det er tre internasjonale lister knyttet til immateriell kulturarv, og de har ulike formål:

  • Representativ liste over menneskehetens immaterielle kulturarv (Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity). Denne listens formål er å sikre at den immaterielle kulturarven blir mer synlig og øke bevisstheten om dens betydning samt oppmuntre til dialog som respekterer konvensjonen.
  • Liste over immateriell kulturarv med umiddelbart behov for vern (List of Intangible Culture Heritage in Need of Urgent safeguarding). Formålet med denne listen er å få oversikt over immateriell kulturarv som står i fare for å forsvinne og kunne treffe egnede vernetiltak for at kunnskap og praksiser skal viderefører.
  • Fortegnelse over gode vernepraksiser. Programmer, prosjekter og aktiviteter for vern og videreføring av den immaterielle kulturarven (Programmes, projects and activities for the safeguarding of the Intangible Cultural Heritage). Formålet med denne fortegnelsen er å få oversikt over og spre informasjon om programmer, prosjekter og aktiviteter for å sikre videreføring av immateriell kulturarv som på en god måte ivaretar denne konvensjonens prinsipper og målsetninger, samtidig som utviklingslandenes særlige behov tas i betraktning.

 

Les mer om UNESCOs arbeid med lister og fortegnelser.

Hva er en konvensjon?

En konvensjon er et juridiske dokument som forplikter de statene som ratifiserer eller offisielt slutter seg til dokumentet på annen måte å gjennomføre de tiltakene som konvensjonen sier at statene skal gjøre. Det er et dokument som sier noe om hvordan medlemsstatene bør utforme og gjennomføre politikken eksempelvis på kulturarvsfeltet.  I 2003 ble konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven vedtatt, og Norge ratifiserte konvensjonen i 2007.

 

Les mer om konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven av 2003 og om UNESCOs arbeid internasjonalt.

Mer informasjon om arbeidet i Norge får du blant annet ved å lese om Kulturrådets arbeid på feltet og om den norske UNESCO-kommisjonen.