Kulturarv er mer enn bygninger og monument. Språk, utøvende kunst, dans, sosiale skikker, ritualer, tradisjonelt håndverk og praktiske ferdigheter knyttet til naturen er også en del av vår kulturelle arv.
Helt siden konvensjonen om vern av verdens kultur- og naturarv trådte i kraft i 1972 er det den materielle kulturarven som har vært omfattet av et rettslig vern. I flere tiår har det derfor vært økende bekymring for manglende vern av verdens immaterielle kulturarv. Immateriell kulturarv har på grunn av sin egenart vært så å si usynlig i forhold til den materielle. Med konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven av 2003 er den gjennom UNESCO gjort til et satsingsområde.
En konvensjon er et juridisk dokument
En konvensjon er et juridisk dokument som forplikter statene som ratifiserer eller offisielt slutter seg til dokumentet på annen måte å gjennomføre de tiltakene som konvensjonen pålegger dem.
Konvensjonen er et dokument som sier noe om hvordan medlemsstatene bør utforme og gjennomføre politikken eksempelvis på kulturarvsfeltet. I 2003 ble konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven vedtatt. Norge ratifiserte konvensjonen i 2007.
Formålet med konvensjonen
Konvensjonen er utarbeidet for å sikre respekt for og øke bevissthet om og betydning av immateriell kulturarv. Konvensjonen er ment å fungere som supplement til UNESCO-konvensjonen om vern av verdens kultur- og naturarv av 1972. Hensikten har vært å skape balanse mellom materiell og immateriell kulturarv innenfor UNESCOs normative arbeid på feltet, både nasjonalt og internasjonalt. For mange er begrepet immateriell kulturarv fremdeles ukjent, men etter at konvensjonen ble ratifisert har stadig flere blitt kjent med begrepet.
Videre er formålet med konvensjonen å legge til rette for prosesser som viderefører immateriell kulturarv slik den kommer til uttrykk blant annet på disse fem områdene:
- muntlige tradisjoner og uttrykk, herunder språk som et uttrykksmiddel for immateriell kulturarv
- utøvende kunst
- sosiale skikker, ritualer og festiviteter
- kunnskap og praksis som gjelder naturen og universet
- tradisjonelt håndverk
Les UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven i sin helhet her.
Definisjon av immateriell kulturarv
I følge konvensjonen er immateriell kulturarv definert som:
«praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom – som samfunn, grupper og, i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv.»
Denne immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i relasjon til deres miljø, i samspill med naturen og med deres historie. Det gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet.
Mer informasjon om hva immateriell kulturarv er finner du på UNESCOs nettsider.
Utøverne har definisjonsmakta
I denne sammenhengen betyr «vern» å føre videre kunnskap og handlinger. Utøverne og tradisjonsbærerne som er medlemmer av et fellesskap, et samfunn eller en gruppe har en avgjørende rolle når det gjelder å definere hva som skal regnes som immateriell kulturarv. I noen tilfeller har også enkeltpersoner rett til å definere sin immaterielle kulturarv.
Definisjonsmakta er lagt til utøverne og til de miljøene der kulturuttrykkene er i bruk. Dette er et viktig premiss i arbeidet med å verne og videreføre den immaterielle kulturarven. Det har implikasjoner blant annet for hvordan kartleggings- og dokumentasjonsarbeidet foregår.
UNESCOs lister og fortegnelser
Ett av verktøyene i arbeidet for å videreføre immateriell kulturarv i ulike deler av verden har vært å etablere internasjonale lister og fortegnelser. Det er tre internasjonale lister knyttet til immateriell kulturarv. Listene har ulike formål:
- Representativ liste over menneskehetens immaterielle kulturarv (Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity): Denne listen skal sikre at den immaterielle kulturarven blir mer synlig. Den skal også øke bevisstheten om betydningen av immateriell kulturarv, samt oppmuntre til dialog som respekterer konvensjonen.
- Liste over immateriell kulturarv med umiddelbart behov for vern (List of Intangible Cultural Heritage in Need of Urgent Safeguarding): Denne listen skal gi oversikt over immateriell kulturarv som står i fare for å forsvinne, slik at man skal kunne utarbeide egnede vernetiltak for at kunnskap og praksiser skal videreføres.
- Fortegnelse over gode vernepraksiser (Programmes, projects and activities for the safeguarding of the Intangible Cultural Heritage): Denne fortegnelsen skal gi oversikt over og spre informasjon om programmer, prosjekter og aktiviteter som sikrer videreføring av immateriell kulturarv og som på en god måte ivaretar denne konvensjonens prinsipper og målsetninger. Utviklingslandenes særlige behov skal tas i betraktning.
Les mer om UNESCOs arbeid med lister og fortegnelser.
Hvordan jobber Norge med konvensjonen?
Norge ratifiserte konvensjonen om vern av immateriell kulturarv i 2007. Les Stortingsproposisjon nr 73 (2005-2006) Om samtykke til ratifikasjon av UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven.
Kulturrådet har ansvar for å implementere UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven. Les mer om Kulturrådets arbeid med immateriell kulturarv her.
Den norske UNESCO-kommisjonen dekker UNESCOs fire ansvarsfelt: Udanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Kommisjonen er rådgiver for norske myndigheter og bindeledd mellom sivilsamfunnet, ulike fagmiljøer og regjeringen. Les mer om den norske UNESCO-kommisjonens arbeid med immateriell kulturarv her.