Fotograf: Ukjent

Slå med ljå

Skal vi holde i hevd verdifulle gamle blomsterenger med sitt store biologiske mangfold, er ljåen ofte eneste aktuelle redskap. Og skal vi holde i hevd arbeidsfellesskapet og den praktiske kunnskapen knytta til slåttonna, det kulturelle mangfoldet, er også ljåen et spesielt viktig redskap.

Skrevet av Dag Blehr Feldborg. Sist oppdatert 16. mai 2017. Vil du gjenbruke innholdet? Innholdet har fri gjenbruk

Om tradisjonen og kunnskapen

Slåttonn med håndredskap består i å slå eng med ljå, samle avlingen med rive og tørke graset til høy ved bakketørking, eller ved hesjing som ble mer vanlig utover på 1900 tallet. Når høyet er tørt transporteres det til en tørr lagerplass Formålet med arbeidet var å skaffe vinterfôr til hest og drøvtyggere. Arbeidsfellesskapet og mattradisjonene knytta til slåtten var også viktige. «Slåttegrøten» var et av høydepunktene i høyonna. Tilvirking og vedlikehold av redskapen kan foregå på gården eller i bygda, og var også en del av slåttonna.
I våre dager har slåtten fått et nytt meningsinnhold. Ljåslått, tørking og innsamling av høyet er arbeidsoppgaver hvor alle kan delta, unge og gamle, erfarne og uerfarne. Dette kan gi grunnlag for et verdifullt arbeidsfellesskap på gardsbruk, ved slåttefestivaler, slåttekurs og dugnader i kulturlandskapet. Den er også et viktig virkemiddel for å holde i hevd verdifulle blomsterenger i kulturlandskapet. Andre tar i bruk ljåen når torvtaket eller vollen på hytta skal slås. Men det slås også med ljå i parker, ved husdyrhold i mindre målestokk, under strømgjerde, ved friluftsmuseer osv. Slåttonn med håndredskap kan også utføres på kultureng som er sådd til med næringskrevende grasarter som krever god gjødsling og ofte sprøyting mot ugras. Men siden de artsrike «gammeldagse» slåtteengene (blomsterengene) både er sjeldne og spesielt verdifulle med sitt biologiske mangfold, gir det en dypere mening å slå med ljå om den kan utføres i en blomstereng.

Å slå med ljå er et samspill av flere faktorer og handlinger i rekkefølge. Praksisen forutsetter en slåtteeng i en eller annen form, gjerne en blomstereng. I det tradisjonelle (førmekaniserte) jordbruket har gras og andre blomsterplanter, insekter og jordlevende organismer tilpasset seg bondens driftsopplegg og naturvilkåra på stedet. Enga har som regel ikke vært gjødsla, bare raka for småstein om våren og slått på ettersommeren.
Slåttonn er en onn i flere faser. Slåtten blir utført med ljå, som er et arbeidsredskap som består av et skarpt, krummet knivblad, som er festet på et skaft (orv). Skaftet kan være både langt og kort (langorv og stuttorv), men i tradisjonell engslått er det som oftest langorv som har blitt brukt. Før slåtten kan begynne må redskapene klargjøres, blant annet må ljåen slipes. Det er også viktig å velge riktig tid for slåtten - i forhold til når på sommeren og når på dagen. For en blomstereng er det viktig å ikke ta slåtten for tidlig. Flest mulig av plantene skal helst ha modne frø før de slås. Ljåen fungerer best når plantene er saftspente. På solrike dager er det derfor en fordel å starte slåtten tidlig om morgenen når det er dogg i enga. I vårt langstrakte land med fjordbygder og fjellbygder starter slåtten til ulik tid. Det finnes en rekke lokale tradisjoner knyttet til tegn og observasjoner i naturen som forteller når det er tid for slått. Dette er tradisjoner som er interessante og nyttige å ta vare på.
Både bakketørking og hesjing er et arbeid som utføres etter en bestemt (ofte lokal) framgangsmåte og med strenge krav til nøyaktighet. Når gresset har blitt til lagringstørt høy, transporteres det til løa eller en annen lagringsplass.
Slåttonn med håndredskap er tidkrevende og arbeidskrevende, og krever innsats fra hele familien. Det har også vært vanlig å få inn ekstra arbeidskraft i slåttonna, som naboer, slektninger eller innleide folk. Bønder har også gått sammen om å hjelpe hverandre med høyonna, ved at de først har utført slåtten på ett bruk, for deretter å gjøre det samme arbeidet på et annet gårdsbruk. Det har gitt grunnlag for sosialt fellesskap og høydepunktet har gjerne vært «slåttegrøten», et festmåltid når arbeidet nærmet seg slutten. Den store arbeidsflokken og det manuelle arbeidet stiller store krav til maten. Matlaging er derfor en viktig del av slåttonna.
Nødvendig redskap og utstyr:
• Ljåblad. Det er viktig å være klar over at det i norsk tradisjon har vært vanlig å stålsette ljåbladet og slipe det skarpt. I Europa for øvrig har smidde blad uten stålsetting vært det vanlige. Slike blad slipes ikke, men hamres skarpe. Det er viktig å holde sliping av ljåblad i hevd som tradisjon.
• Skaft (orv) som ljåbladet festes til. Orvet har store lokale variasjoner i utformingen. Denne rike variasjonsbredden er særegen for, og fortsatt levende i Norge. Det er av kulturhistorisk verdi å ta vare på og videreføre dette mangfoldet i form.
• Slipestein og bryne for å holde ljåen skarp.
• Trerive med skaft, hode og tinder. Ulike rivetyper til ulike deler av slåtten.
• Ved hesjing trengs hesjestaur, staurspett og hesjetråd eller raier til å henge graset på. Utforming av hesjene og arbeidsmåten varierer i ulike deler av Norge. Hesjing er en særegen norsk tørkemåte som er på vikende front, og viktig å ta vare på.
• Bæreutstyr, sleder eller vogner til transport av tørt høy.
• Tørr lagringsplass i løe eller stakk (stor såte).

For å gjøre arbeidet trengs det mennesker med ferdigheter, kunnskaper og gjerne arbeidsglede innen følgende områder:
• Matlaging/mattradisjoner.
• Smiing. Etter at den stålsatte ljåen ble innført på 1800 tallet spesialiserte enkelte smeder seg i dette arbeidet. Ferdigheten er fortsatt levende i Norge og av stor kulturhistorisk verd.
• Tillaging av orv. Hvert distrikt i Norge har sine spesielle orv tradisjoner. Orvet ble enten laget av en håndverkskyndig på gården eller av enkelte håndverkere i bygda.
• Tillaging av river med tretinder. Ofte utført av spesielle håndverkere/småbrukere i bygda.
• Sliping av ljåen. Gjerne bonden på gården.
• Slåtteteknikk, dvs. få til samspillet mellom kroppen, redskapen og enga.
• Bryning er en viktig del av slåtteteknikken.
• Bruk av riva til å samle graset og å snu (kå)det ved bakketørking eller såtesetting mot regnvær eller nattedugg.
• Tinding av riva når tindene knakk eller var utslitt.
• Oppsetting av hesjer og henging av graset i hesja.
• Bæring eller annen transport og innlagring av det tørre høyet.

Utøvere med høy kompetanse

I hele Norge finnes det mennesker med redskaper, kunnskaper og ferdigheter som arbeidet omfatter og krever. I boka «Slå med ljå» er det omtale av mange slåttonnkyndige kvinner og menn. Siden innhøsting av grovfôr (høy, surfôr, rundballer) i dag gjøres med effektive maskiner av spesialiserte bønder eller entreprenører, er det stort behov for opplæring av yngre kulturbærere for å føre ljå arven videre. Nettstedet WWW.SLAAMEDLJAA.NO gir utdypende informasjon

Europeisk kunnskap
I fjellområdene av Europa, særlig i Øst Europa, er høyonn med håndredskap fortsatt en viktig del av landbruket. Transilvania i Romania er et slikt eksempel. Det er så mange fellestrekk, men også markerte forskjeller, mellom slåtten i de ulike landene at det vil være interessant å se høyonn med håndredskap med vekt på ljåen som en felles europeisk materiell og immateriell kulturarv.
Utøvere.
Her nevnes bare personer som er omtalt i boka «Slå med ljå» og som har samtykket i å bli nevnt:
• Matlaging: Ragnhild Ulen, Øyer.
• Smiing: Gaute Midtbøen, Tessungdalen, Øystein Myhre,Sandefjord og Svein Nordal, Hornindal.
• Tillaging av orv: Anders Gjærdingen og Thomas Aslaksby, begge Valdres.
• Tillaging av treriver: Gisle Grimelund, Skien.
• Sliping av ljåblad: Bent Nilsen, Drammen og Hans Petter Evensen.
• Slåtteteknikk: Mange navn kan nevnes, men nøyer meg med Terje Nordbø, Arendal og Hans Petter Evensen.
• Bryning er en viktig del av slåtteteknikken. Odd Inge Vistad, Dalen i Telemark
• Bruk av riva: Margit Skrindo, Ål.
• Tinding av rivehodet: Gisle Grimelund, Skien.
• Oppsetting av hesjer og henging av graset i hesja. Svært mange navn kan trekkes fram. Nevner bare Harald Rustand fra Bromma og Hans Petter Evensen.
• Transport og innlagring av det tørre høyet. Olav Gurigard, Ål.

Hornindal

Kunnskapsoverføring

Tradisjonelt ble ferdighetene overført ved at yngre uerfarne lærte av eldre erfarne ved å delta i arbeidet. Det kunne foregå på gårdsbruket, hos småbrukeren som også var håndverker, i smia, i snekkerverkstedet, i brynebruddet, på kjøkkenet osv. Ofte var det egne barn eller barnebarn som fikk opplæringen, men også yngre jenter og gutter utenfor familien.
Systematisk opplæring gjennom kurs eller ulike former for organisert pedagogisk virksomhet er av nyere dato og blir stadig viktigere. Naturbruksskoler kan bli spesielt viktige for denne opplæringen.
Naturvernforbundet i Buskerud hadde slåttedugnad på Ryghsetra i Mjøndalen i 1993 og har siden hatt slåttekurs hvert år. Kurset går fra torsdag til søndag andre helga i juli. Opplæringen skjer ved hjelp av ca. 20 veiledere som har deltatt i mange år og som behersker de ulike arbeidsoppgavene på en spesielt god måte. Kurset har utviklet seg til å bli en internasjonal møteplass for utveksling av kunnskap omkring ljåslått. Her har vært deltakere fra 20 ulike land. Inspirert av kurset på Ryghsetra er det utvikla en tilsvarende «Hay making Camp» i Gyimes/Aldomas, Transilvania i Romania. Kurset på Ryghsetra gjennomføres i regi av Naturvernforbundet i Buskerud og ledes av Per Øystein Klunderud.

Historisk bakgrunn

Metallisk jern som ble tatt i bruk omkring 500 f.Kr. i Europa (jernalderen) gav helt nye muligheter for utviklingen av redskap. Tidligere hadde bøndene nytta sigder i flint og bronse for å skjære korn og kanskje litt gras. Med jern kunne det smies lange, skarpe jernblad, ljåer, som kunne settes på et langt skaft, orv. Denne redskapen ga grunnlaget for effektiv innhøsting av gras som kunne tørkes til høy og brukes som vinterfôr. Helt til slåmaskinen kom i bruk på slutten av 1800 tallet, var ljåen et av de aller viktigste redskapene for bonden og for matproduksjonen i samfunnet som helhet.
I områder av Europa hvor husdyra ikke har beitemuligheter vinterstid, er det nødvendig å høste og lagre vinterfôr. Dette kan være tørka lauv eller engplanter tørka til høy. Ved begynnelsen av vår tidsregning var lauvet minst like viktig som høy. Men med forbedra ljå, myrslått og rydding av åpne arealer i utmarka ble høyet stadig viktigere.
I Norge og deler av Skandinavia, og delvis Storbritannia, ble hamringsljåen hvor eggen hamres tynn med hammer mot liten ambolt, avløst av stålsatte ljåer som skulle slipes på slipestein.
Bortsett fra overgangen til slipeljå, variasjoner i utformingen av redskapen, og innføringen av hesjing i Norge, delvis Sverige og Færøyene på 1800 tallet, har arbeidet og det sosiale livet knyttet til slåttonna foregått på tilnærmet samme måte helt fram til slåmaskinen kom i vanlig bruk utover på 1900 tallet.
Selv om mesteparten av grovfôrproduksjonen de siste ca. 70 år har vært basert på traktor og maskiner, er håndredskapen og de gamle slåttetradisjonene fortsatt levende i Norge. Dette er dokumentert i boka «Slå med ljå» av Hans Petter Evensen, Sollia forlag 2015.

Plan for videreføring

Veien videre må gå gjennom motiverende, interesse skapende og opplevelsesbasert opplæring basert på kunnskap gjennom handling. Viktige aktører er skoleverket med naturbruksskolene i sentrum, frivillige organisasjoner som Naturvernforbundet, Bondelaget, Bonde- og Småbrukarlaget og friluftsmuseer. Framtidsutsiktene for høyonna med håndredskap burde være svært gode i forhold til klimautfordringen og menneskets behov for fysisk utfoldelse og tilhørighet til natur- og kulturlandskapet.
Noen eksempler på tiltak for å videreføre tradisjonen er:
• Utvikling av slåttekurset på Ryghsetra, i samarbeid med grunneierne, til et norsk og internasjonalt kompetansesenter for ljåslått er et annet eksempel. Med den verdifulle 30 dekar store, godt dokumenterte slåtteenga, Solsetra leirsted med innkvarteringsmuligheter som nærmeste nabo og en stab av dyktige og erfarne slåttekursveiledere, er det allerede etablert et grunnlag for et slikt senter.
• Slåttefestivalen i Hjartdal i Telemark med NM i ljåslått.
• Slåtten på Havråtunet (Hardanger).
• Ljåslått ved friluftsmuseer som museene i Hallingdal og museet i Kaupanger.
• Ljå og slåtteprosjekter ved Norsk håndverksinstitutt (Lillehammer)
• Opplæring ved naturbruksskolene. For eksempel Fjellandbruksskolen på Torpo (avdeling av Ål videregående skole) hvor det holdes «drop inn kurs i ljåslått» og Holt landbruksskole (avdeling av Tvedestrand videregående skole).
• En rekke slåttedager, slåttefestivaler og kortere kurs ulike steder i hele landet.
• «Hay making Camp (internasjonalt slåttekurs) i Gyimes, Transilvania Romania.
• Ljåslått og det mangfoldet av tradisjoner og arbeidsoppgaver knytta til ljåslåtten kan bli styrket gjennom UNESCO sin konvensjon om vern av den internasjonale kulturarven.
• Over budsjettet til Landbruksdepartementet gis det tilskudd til bønder som slår blomstereng/slåtteeng etter en godkjent plan.
• Privatpersoner, lag, organisasjoner, offentlige instanser m.fl. gis tilskudd for å gjennomføre høyonn med håndredskap etter oppsatt plan i verdifull slåtteeng. Med «verdifull» menes slåtteeng som har dokumentert historisk interesse og stort biologisk mangfold eller stor pedagogisk verdi. Planen for slåtten skal i størst mulig grad legge vekt på den skjøtselen, arbeidsmåtene og redskapen som har frambragt enga.
• Det utarbeides en plan for opplæring i ljåslått ved naturbruksskoler, høyskoler og universiteter. Norges miljø og biovitenskapelige universitet, Ås kunne får en sentral plass her. Friluftsmuseer, vitensentre, husflidslag, landbrukets organisasjoner m.fl. kan også få opplæringsoppgaver.
• Det gjennomføres holdningskampanjer knytta til verdien blomsterenger har for samfunnet og hvordan de kan holdes i hevd på en klimavennlig og menneskevennlig måte.

Kan du bidra med innhold til artikkelen? Foreslå bilder til bidraget eller foreslå forbedringer av tekst

Spørsmål og kommentarer

Legg igjen en kommentar