Setring / stølsdrift

Utøvere med høy kompetanse

Den viktigaste kompetansen om seterdrifta sit hos budeier som har vore mange somrar på setra. Budeiene kjenner åtferda til dyra, og er gode på handsaming av både dyra og mjølka. Hjå dei som driv med eigen foredling av mjølka, er det naudsynt med ekstra god kunnskap om mathygiene og framstilling av mjølkeprodukt med lange tradisjonar, gjennom mange generasjonar. Det er og viktig å halde skigardar i stand og vøle husa på setra. Dette er i vesentleg grad handboren kompetanse.

Kunnskapsoverføring

Overføring av kunnskap om seterdrifta går i arv frå generasjon til generasjon, ofte frå ein eldre til ein yngre person. Tradisjonelt er det dei eldre budeiene som har lært opp dei yngre, som gjerne er med på setra frå dei er born. Men med åra har dette utvikla seg til å gå begge veger, på tvers av generasjonar og familiar. Mykje av kunnskapsoverføringa i dag går dessutan føre seg som kursverksemd på setrene der det er med folk med ulik bakgrunn og kompetanse.

Historisk bakgrunn

Stølsdrifta har vore - og er - ein integrert del av norsk landbruk, dvs. i første rekkje mjølkeproduksjon med ku og geit. Støling eller setring er ein eldgamal haustingskultur, kanskje like gamal som gardsdrifta her i landet. Arkeologiske funn m.a. i fjelldalar i indre Sogn fortel om setring allereie i eldre jernalder, på 600-talet. Når det heile starta er ikkje dokumentert, men skålgropsteiner og pollenanalysar i stølsområde fleire stader i landet vitnar om fleire tusen år med husdyrbeiting. I lovene som vart utforma på 1100-talet, er seterdrifta regulert. Den som ikkje førte buskapen til seters, kunne bli straffa.

Plan for videreføring

Stølsdrifta i Norden, som elles i Europa, har gått sterkt attende - men vi er likevel framleis eit kjerneområde for denne felleseuropeiske driftsforma. Kring 1850 var det kanskje så mange som 100.000 setre i drift i Norge, i 1939 om lag 27.000. I 2022 var det om lag 900 setre i bruk, i Sverige langt færre.
Aktiv seterdrift held landskap og mangfald i hevd, noko som endrar seg raskt og blir borte for godt når drifta vert lagt ned. Seterdrifta blir først og fremst halden oppe av små og mellomstore mjølkeproduksjonsbruk, truleg har desse bruka i snitt om lag 15 kyr. I dei "tyngste" seterområda i Oppland er gjennomsnittsbuskapen 15-16 kyr, med ein gjennomsnittskvote på 70-80 tonn. Seterdrifta er avhengig av at slike bruk får levelege vilkår.
I Norge er bruk av økonomiske verkemiddel, som til dømes det statelege setertilskottet og dei regionale miljøprogramma, viktige og bidreg til meir aktivitet på setrene og har bremsa nedgangen av talet setrer i drift. Desse verkemidlane må styrkast ytterlegare. Det må og lagast betre ordningar i marknaden for stølsprodukt.
I Sverige har både seterbrukarane sjølve, forskarar og styresmakter og vore opptatt av og diskutert sikring av seterdrifta i lengre tid. Sverige innførte i 1995 eit tilskot for å sikra vidareføring av beite på seterbruk. Andre subsidiar rettar seg mot spesifikke mål som ljåslått, avl av gamle husdyrraser og kulokk. I 2006 starta eit program for biologisk mangfald med sikte på – i ånda til konvensjonen om biologisk mangfald – å vareta holistisk sedvane og tradisjonell kunnskap – inkludert seterdrift. Setermattradisjonar blir vidareførte av Sveriges ressurssenter for handverksmat.
Norsk Seterkultur, ein interesseorganisasjon for norske seterbrukarer, har mellom anna fått innført ein særskild merkeordning av setersmør. Merking av andre seterprodukt er og aktuelt og dette blir gjort for å auke medvitet om dette i marknaden. Både Norsk seterkultur, Norsk gardsost og enkeltsetrar har og kurs i stølsdrift og mjølkeforedling. Norsk Seterkultur byggjer for tida og eit nasjonalt nettverk av setrer tek i mot besøkjande.
Den norske regjeringsplattforma omfattar delmålet: «Sikre betre berekraft i landbruket gjennom auka bruk av beite i utmark, seterdrift, klimatilpassing, satsing på jord og etablering av eit nasjonalt senter for fjelljordbruk». I den samanhengen har fleire offentlege etatar studert økonomiske og juridiske verkemiddel som påverkar seterdrifta. Norsk Seterkultur har teke del i denne prosessen.
I 2018 starta Norsk Seterkultur i lag med den svenske søsterorganisasjonen Förbundet Svensk Fäbodkultur och utmarksbruk med ein nominasjon om innskriving av den felles nordiske seterkulturen i Unescos Representativ liste over menneskehetens immaterielle kulturarv.
Gjennom fleire spørjeundersøkingar på norsk side er det kartlagt og identifisert kva slags verdiar ved seterkulturen som er dei viktigaste hjå seterbrukarene sjølve og kva som er dei største utfordringane for at seterkulturen skal leve vidare. Det er også gjort samlingar og utferder i både Sverige og Norge for at vi skal bli betre kjende med kva som kjenneteiknar seterdrifta i begge landa.
Gjennom arbeidet om nominasjonen har dei to organisasjonane vorte samde om samarbeid på fleire felt, mellom anna ved å:
• Etablere arbeidsgrupper for å utvikla og vareta seterdrifta og arrangering av årlege temamøte.
• Samarbeide med bondeorganisasjonane og styresmakter for å betre dei økonomiske tilhøva for seterdrift.
• Organisere seterfestivalar i fellesskap og delta i fellesskap på seterutstillingar, til dømes i oste-VM i Noreg i oktober 2023 og Grüne Woche i Berlin.
• Utveksle erfaringar mellom seterbrukarane og andre land med utøvarar innan nomadisk beitekultur.
• Koordinere kursverksemd om mellom anna handverksmessig matproduksjon, musikk, vedlikehald av bygningar og ny teknologi for kommunikasjon og gjeting på setrene.
• Samarbeide med forskarar for å auka kunnskapen og forståinga for seterdrift betre.
• Dele og formidle gode døme på rekruttering i seterdrifta.
• Styrkja medvitet om seterdrift blant barn og unge, i samarbeid med museum, leirskular og setrer som er spesialisert på å ta imot besøkjande.
• Samarbeide med lokale historielag og museum om formidling av seterkulturen.