Praksiser knyttet til oppstadveven i Sápmi

Utøvere med høy kompetanse

Utøvere med høy kompetanse er tilknyttet Manndalen husflidslag.

Kunnskapsoverføring

Kunnskapsoverføringen i rátnu gođđin (greneveving) skjer tradisjonelt gjennom praktisk deltakelse og muntlig overlevering, med forankring i samiske verdier, språk og tradisjoner.
Tradisjonelt var det gjerne unge jenter som lærte veveprosessen rundt 16-årsalderen, men i dag skjer denne kunnskapsoverføringen uavhengig av alder og kjønn, så snart interessen og ønsket melder seg. Selv om greneveving historisk sett i hovedsak har vært regnet som kvinnearbeid, har også menn vevd. Det var åpenbare praktiske fordeler ved at flest mulig familiemedlemmer kunne bidra i veveprosessen.

Tradisjonelt startet denne læringen i hjemmet som en naturlig del av oppveksten. Siden oppstadveven var plassert i stua eller i gammen, vokste barna opp med håndverket som en integrert del av hverdagsmiljøet. Gjennom observasjon fra barndommen tilegnet en seg intuitiv forståelse for vevingens rytme og logikk, bare ved å se de voksne arbeide. Deretter ble de gradvis inkludert i prosessen gjennom enkle, praktiske oppgaver, der man gjerne begynte med det forberedende arbeidet som å sortere råull etter kvalitet, karde ullen eller holde garnet under oppnøsting.

Når den faktiske vevingen påbegynnes, skjer dette under tett og individuell oppfølging av en erfaren tradisjonsbærer. Veilederen står fysisk ved siden av veven og gir direkte veiledning for å korrigere lærlingens håndgrep, demonstrere den nøyaktige strammingen av tråden og vise hvordan man slår innslaget oppover med fingrene. Denne opplæringen handler om å utvikle en kroppslig fingerspissfølelse og taus kunnskap. Lærlingen må lære å sanse nøyaktig hvor hardt renningen må strammes, slik at spenningen blir helt jevn og teppet ikke risikerer å bli skielgá (skjevt) underveis.

Denne praktiske opplæringen er knyttet samisk kultur, identitet og språkformidling, der det materielle og det immaterielle veves sammen i samme handling. Ved at tradisjonsbæreren konsekvent bruker de spesifikke samiske benevnelsene på verktøy og teknikker, overføres det ikke bare en teknisk instruks, men også en forståelse av rátnu-ens (grenens) funksjon og dets sentrale plass i samisk kultur. Veveprosessen har gjennom tiden fungert som en viktig verbal arena; mens man arbeidet med å karde, spinne og veve, ble det ofte fortalt historier, erfaringer og lokalhistorie. På denne måten blir håndverkssituasjonen et rom for overføring av kollektivt minne og verdisyn, med utgangspunkt i samisk verdensforståelse.
For å tilpasse tradisjonen til dagens samfunn, og sikre videreføringen i miljøer der veven ikke lenger er en del av hverdagen, har de tradisjonelle opplæringssituasjonene blitt utvidet med moderne revitaliseringstiltak. Lokale organisasjoner, utøvere og husflidslag, med Manndalen Husflidslag som en sentral aktør, arrangerer i dag formelle, organiserte kurs og temakvelder. Disse tiltakene fører tradisjonen videre til nye generasjoner og til dem som ikke har vokst opp med en rátnu gođđin (greneveving) i stua. I dag suppleres den tradisjonelle, muntlige og taktile overleveringen også av moderne dokumentasjon, der systematisk bruk av video og bilder fungerer som viktige pedagogiske støtteverktøy som sikrer at detaljene i håndverket bevares for fremtiden.

Historisk bakgrunn

Rátnu (grene) – rátnogođđin (Greneveven) – Den samiske oppstadveven har vært utbredt og eksistert i Sápmi i uminnelige tider. Ifølge forskere ble denne vevteknikken introdusert til samene via kontakt med nordiske naboer allerede på 600-tallet e.Kr. Tekstilkunsten har utviklet seg parallelt med saueholdet i de nordligste samiske samfunnene. I enkelte områder ble greneveving en uløselig del av den samiske kulturen og fikk stor kulturell og økonomisk betydning i mange sjøsamiske distrikter. Grener ble også vevd sporadisk blant flyttsamer i Finnmark og blant skoltesamene, som i dag bor i Če´vetjäu´rr/ Sevettijärvi og Nellim på finsk side. (Haugen 1987:200). I dag finner vi greneveven i ubrutt tradisjon i Olmmáivággi/Manndalen i Gáivuotna/Kåfjord, på norsk side og i Če´vetjäu´rr/Sevettijärvi på finsk side. Olmmaivággi duodjesearvi/Manndalen husflidslags arbeide har vært avgjørende for å bevare denne kulturtradisjonen forankret i forhistorisk tid. De har tilpasset bruken av grener til vår moderne tid, og har hatt tro på at kun ved å holde fast i de grunnleggende prinsippene i vevemetoden, kan grenevevingen bevares for ettertiden.
(Hætta:95, 2007).

Historisk bakgrunn
Innenfor et samfunn danner tradisjonelle kunnskaper og praksiser dype og verdifulle bindeledd mellom generasjoner. Disse overleverte ferdighetene skaper identitet, tilhørighet og et fellesskap der kunnskap deles, bearbeides og videreføres i takt med naturens rytmer og samfunnets behov. I samisk kontekst er duodji (samisk håndverk) nært knyttet til lokale naturressurser som gir materialer og tilvirker spesifikke teknikker. Duojáren (utøveren) baserer sin praksis på inngående viten om materialforståelse og teknisk innsikt i arbeidsprosessene. Slik utgjør duodji (samisk håndtverk) immateriell kulturarv som understøtter det samiske samfunnets relasjon til miljøet og sikrer kulturell bærekraft i hverdagen. Duodji ikke bare en praktisk handling, men også en levende tradisjon som styrker bånd til naturen, samholdet mellom mennesker og gir mening i hverdagen.

En duodjigjenstand som rátnu (grene) innebærer langt mer enn veving og et ferdig produkt; det er en helhetlig prosess som strekker seg over lang tid. Dette innebærer at veveren må forstå hvordan ullens kvalitet varierer gjennom året, når ulla skal klippes, sorteres, kardes og spinnes til ulike garntyper, og hvilke teknikker som brukes i hele prosessen. Først når dette arbeidet er gjort, kan grena rennes, veven settes opp og vevingen begynne. Duodjiprosessen er ikke bare en teknisk utførelse, men bærer med seg tradisjonell kunnskap, identitet og tilhørighet. Det er denne dype forståelsen for både materialet og håndverket som gjør at tradisjonen lever videre og styrker fellesskapet mellom generasjoner.

Sjøsamene har vært bofaste i flere hundre år, og duodjitradisjoner, livsgrunnlag og ressursbruk er tradisjonelt knyttet til selvberging og tradisjonell næringsutøvelse som småbruk, fiske og fangst, der fysisk og åndelig kontakt med naturen var nødvendig for å overleve. Greneveving skaper nære forbindelser mellom menneskene og stedet, fordi hele veveprosessen er fullstendig lokal. Dype røtter i og forbindelser til sine omgivelser, og at sauene har gjort menneskene selvforsynte med ull, har stor betydning for at denne gamle kulturtradisjonen fortsatt holdes i hevd i Olmmáivággi/ Manndalen.

Greneveving er en lokalt og kulturelt tilpasset variasjon av en meget gammel vevemetode på oppstadvev. Oppstadveven, med en horisontalt stående vevramme og renningsvekter av steiner eller brent leire, er den eldste vevemetoden man kjenner til i Europa. Den har vært utbredt over store områder og kan følges langt tilbake i tid og rom, fra antikkens Hellas opp til Danmark, Island og Skandinavia i bronsealderen. Funn er blitt sporet til Lilleasia, og kan dateres så langt bakover i tid som til omkring 3000 år før Kristus. De første sikre dateringene av renningsvekter av leire er fra 3000–2700 f.Kr. i Troy, og omtrent samtidig i Anatalia og Magiddo i Israel. Klassiske forskere og tekstilhistorikere har vært opptatte av at vevene som er avbildet på greske vaser og kilder fra den klassiske antikken, som i Homers Odysseen, er identiske med den nordlige oppstadveven. (Hoffmann [1964]1974: 297-336).

Oppstadvevens terminologi har spredt seg gjennom flere språk, noe som tyder på alder og utbredelse. Språk- og kulturforsker Asbjørn Nesheims forskning viser at sjøsamene tidlig fikk opp vevteknikken fra sine norrøne naboer, dette på grunnlag av urnorske låneord i den samiske greneterminologien. (Nesheim 1954:325-341).

Det finnes skriftlige kilder som omtaler den samiske oppstadveven – greneveven – og vitner om at greneveving blant samene kan spores flere hundre år tilbake. Fra 1500-tallet er grener omtalt i skatteregnskaper, eksaminasjonsprotokoller og kommisjoner i forbindelse med handel i fiskeværene. Mer inngående beskrivelser finnes i nedtegnelser fra kongens utsendte representanter til Finnmark, som gjør disse til sentrale kilder for forståelsen av regionens historie. Hans Hansen Lilienskiold var amtmann i Finnmark 1684-1701, og i Beskrivelser fra Finmarken (Speculum Boreale), 1690, priser han de samiske kvinnene for deres evne til selvberging. Han skriver blant annet at de skapte grener av ull som ble brukt til sengedekken. (Lilienskiold, Hans H. Speculum Boreale, ved O.Solberg 1942: 148). En annen beskrivelse gir Knud Leem, prest, misjonær og språkforsker, som kom til Finnmark i 1725. I hans innsamlede etnologiske materiale, Beskrivelser over Finmarkens Lapper, finnes mer inngående beskrivelser av greneveving og bruk av disse fra Porsanger. Hans beskrivelse av grenevevteknikken illustrerer at den ikke er forandret siden 1600-tallet. Vi kjenner også igjen Leems beskrivelser av fargebruk og mønsterstriper, selv om grena er blitt tilpasset nye tider og markeder opp gjennom århundrene. (Leem 1767: 369-375).

Rátnus utrykk (grenas utrykk)
Det oppstod tiltagende interesse for urgamle vevteknikker blant folkelivsgranskere og tekstilforskere i mellomkrigsårene. Det som opptok dem spesielt med den samiske oppstadveven var den unike rennemetoden som gir grenene tre jarekanter. Arkeologer hadde lenge prøvd å forstå måten man vevde renningen på, ved bruk av grindvev. Samer har imidlertid tatt niikun (grindvev) tidlig i bruk til å veve band med, blant andre beskriver og illustrerer Knud Leem kvinnenes bruk av niikun (grindvev) laget av reinhorn, til å veve sine skoband med. (Leem 1767: 369-375). Samme type grindvev og teknikk brukes til å veve grenas várfi (jarekant) øverst.

Like før og etter 2. verdenskrig reiste folkelivsgransker Anna Grostøl (1894-1962) rundt i Troms og Finnmark og intervjuet folk, fotograferte og filmet gamle håndverksteknikker som hun mente var i ferd med å forsvinne. Her så hun hvordan flyttsamenes bealjjegoahti (vintertelt) hadde teltduk sydd sammen av tykke ulltepper med jarer på tre sider. Hun registrerte forskjellen på grenevev og den nordiske oppstadveven. Det samiske ullteppet hadde en tverr jare og var en bruksgjenstand, og natursteiner som tyngder for å holde renningen stramt.

En annen med stor interesse for den samiske oppstadveven var Dr. Filos. Martha Hoffmann (1913–2001), førstekonservator ved Norsk Folkemuseum, mente at den samiske greneveven, slik den var kjent blant sjøsamer i Norge og skoltesamer i Finland, var svært interessant både i håndverksmessig og historisk perspektiv. (Hoffmann 1974: 156).

Ifølge Marta Hoffmann og Asbjørn Nesheim er det spesifikke trekk ved grenevevingen som gjør den til en samisk spesialitet. Rennemetoden med et startbord, várfi, vevd på grindvev som gir grenene tre jarekanter, blir i dag regnet som et identifikasjonskriterium for den tradisjonelle samiske grenevevteknikken, og samene er de eneste som fortsatt bruker denne rennemetoden.

Et annet trekk er bruk av natursteiner for å holde renningen i loddrett strekk. Samer har ikke brukt brente leirsteiner eller steiner som er blitt bearbeidet (med hull i), slik som er funnet i sørligere områder. Det finnes heller ikke indikasjon på at samene har vevd annet enn grener på oppstadvev. Hoffmann mener at samenes behov for tekstiler var annerledes enn ellers i Europa. De gikk i skinnklær og pels sommer og vinter og hadde ikke bruk for å veve vadmel eller mer intrikate stoffer til klær på oppstadveven. (Hoffmann 1977:127).

Kulturell og økonomisk betydning
Grenvevingens økonomiske betydning i sjøsamiske strøk gir også innsikt i bruken og utbredelsen av den. Historiske kilder forteller om hvordan samiske grener ble brukt som overbredsel til å sove under i telt, gammer og hus. I Leems beskrivelser blir grener brukt som et "tykt teppe oppå skinnfellen når en sjølapp ligger i sin hytte eller en fjell-lapp i sitt telt og sover". (Leem 1767/1975:108). Leem beskriver også at grenene er brukt inngående som teltduk til vintertelt. (Om Lappernes Boliger (Leem 1767:88-108)). Til rátnoloavdda (teltduk) var de spesielt velegnet på grunn av ullas varmeisolerende egenskaper, selv i fuktig tilstand. Til et vintertelt kunne det bli tatt i bruk alt fra 6-8 store grener og en ekstra til døra. Grena til døra ble lagt i pyramideform og påsydd tverrgående tre spiler for å holde formen. (Haugen 1987:201).

Gjennom 1800-tallet fikk grenene et stadig større marked; de har vært brukt på reiser, i kjøresleden hos skysskaren med hest og i reinsleden hos fjellsamen. De var en del av utstyret i fiskemiljøene, der de ofte ble omtalt som finnegrener. Fra Kola fortelles det at de også kunne fungere som seil når det var nødvendig. (Nesheim 1954:323; Niemi 1984:448).

Markedene var naturlige møtesteder for handel og varebytter. Viktige markeder for folk i Nord-Troms ble avholdt i Skibotn og Bossekop i Alta tre ganger i året: høst, midtvinter og vår. Til markedsdagene kom fjellsamer med reinkjøtt, skinn og andre produkter, og sjøsamene kom fra fjordene med ullvarer og fisk. Markeder var store hendelser der samer fra kyst og fjell likte å møtes. Her møtte de også handelsmenn og oppkjøpere fra Finland, Sverige, og Norge.

Fra Kåfjord reiste lokale kjøpmenn og oppkjøpere, kvinner og menn, med grener og andre ullvarer som ble omsatt i store mengder. Byttehandel og privat salg av grener mellom flyttsamer og fastboende samer ved kysten var utbredt, og for sjøsamene fikk grener større økonomisk betydning etter hvert som grenenes verdi som bytte- og salgsvare steg. Man vevde mindre til eget bruk, og grener ble mer og mer brukt som byttemiddel og solgt i bytte mot kontanter.

Samtidig gjenspeiler grenevevingen hele den samiske befolkningens kultur og levekår i et historisk perspektiv, og synliggjør gjensidige næringsmessige og menneskelige møter og sammenheng mellom forskjellige folkegrupper og levemåter. Greneveven har i århundrer hatt stor betydning for samene på hele Nordkalotten. Greneveving ga sjøsamene en sikker inntektskilde, skapt vesentlig ut fra fjellsamenes konstante behov for ránut (grener) til tepper og rátnolovdda (teltduk), og andres behov for varme tepper.

Nye tider, nye markeder
Fornorskingspolitikken og samfunnsendringer som økt urbanisering, nye utdanningssystemer og endringer i næringslivet etter 2. verdenskrig omformet strukturen i menneskenes liv i Nord-Troms og Finnmark. Den kulturelle arven ble truet gjennom tap av samisk språk, tradisjoner og lokale skikker. Da befolkningen kom tilbake etter evakueringen, var bebyggelsen lagt i aske. I Manndalen og Skardalen tok noen kvinner grenevevingen opp igjen, vevstoler kunne de lage selv, stein fant de i fjæra, og etter hvert fikk de tak i noen sauer. Men nå var det tradisjonelle markedet blitt betydelig mindre, flyttsamenes boform ble modernisert, og grena gikk ut av bruk som teltduk i 1950-årene. Da de viktigste kundene, flyttsamene, ikke hadde like stort behov for grener, og det samtidig ble slutt på markedene i Skibotn og Bossekop, avtok etterspørselen, og det ble mindre lønnsomt å satse på greneveving.

Grenevevingen lå nesten nede fra 1945 til midten av 1950-tallet, og den tok seg ikke betydelig opp igjen før etter Marta Hoffmanns studieopphold i Manndalen i 1955. Hoffmanns interesse for lokale duodjitradisjoner og vevteknikker førte til økt interesse og aktivitet innen greneveving. I 1964 ble hennes avhandling The Warp Weighted Loom publisert, der Hoffmann aktualiserer grena inn i et historisk perspektiv, noe som skapte en fornyet oppmerksomhet for den samiske oppstadveven, også utover til i utlandet.

Etter Hoffmanns initiativ tilbød Norsk Folkemuseum å formidle salg av grener uten omkostninger for veverne. Dette var av uvurderlig betydning for den utviklingen grenevevingen fikk i 1950-årene. Grener har alltid hatt stor økonomisk verdi, det nye markedet ga igjen et kontanttilskudd til husholdningen og bidro til at flere tok opp igjen grenevevingen. (Digre, Trollvik 1996:32-33; Mikalsen 1985:179).

Nye kundegrupper stilte nye krav til grenene. Før ble grener brukt som tepper og teltduk, og det var ikke så viktig med perfekt utførelse, bare at grenene var tykke og store nok. Det nye markedet brukte grena som prydtekstil og det krevde en annen kvalitet, samtidig ble prisene etter hvert bedre. (Mikalsen 1975:39).

Kontinuitet og endring
Endringene i grenas utforming var et resultat av marked og etterspørsel. Likevel er ikke den tradisjonelle vevemetoden og materialbruken blitt forandret av nye bruksområder. Materialet til grener kan ikke kjøpes i butikk, kan man ikke spinne garnet selv, må man få andre flinke håndverkere til å spinne for seg, for til renning og innslag skal det fortsatt være håndspunnet garn. Olmmáivákki duodjesearvi/Manndalen Husflidslag ble stiftet i 1966, og i formålsparagrafen var et av kravene: "å ta vare på stedegne modeller og mønstre. Dette gjelder først og fremst manndalsgrenene, grenevevstolen, rennestolen og den gamle teknikken". (Digre, Trollvik 1996:42). Kvinnene i Manndalen så viktigheten av å bevare samiske tradisjoner og kunnskaper, ikke bare for samene selv, men som en del av fellesskapets historiske arv. De bestemte seg for å ta kontroll over egen kulturarv og lagde selv reglene for å bevare den.

Grenevevtradisjonen er en del av vår kollektive samiske kulturarv. Manndalen Husflidslags store, utrettelige arbeide med å bevare og føre grenevevens eldgamle kulturtradisjon videre, har vært avgjørende for at grenevevingen fortsatt er en levende tradisjon. I å forvalte tradisjonell kunnskap ligger det også et ansvar for å formidle og videreføre kunnskapen.

I Gáivuotna/Kåfjord er grena en av våre viktigste levende samiske kulturtradisjoner. Sett i historisk og samisk perspektiv er det ikke selvsagt at denne duodjitradisjonen har overlevd i Olmmáivággi/Manndalen i Kåfjord fram til i dag. Fornorskingspolitikk, samfunnsendringer og modernisering, spesielt etter 2.verdenskrig, har ført til at mye materiell og immateriell samisk kulturarv er tapt, og med det tradisjonelle kunnskaper som forklarer måter natur er en forutsetning for opprettholdelse av kulturelle praksiser på.

Kilder
1) Se f. Eks.: Sámi Giellaguovddáš/ Samisk Språksenter 1999. Lappernes forhold. Nedskrevet 1896-98 av skolelærer Ole Thomassen om Lyngen og Porsanger herreder. Gáivuona suohkan/ Kåfjord kommune. GrafiskNord, Finnsnes. S 41-43.
2) Anna Grostøls tekstsamling: https://www.arkivportalen.no/entity/no-nf_arkiv000000004051?ins=NF
Foto og film: https://digitaltmuseum.no
3) Bealjjegoahti/ vintertelt: Teltskjelettet har en bærende konstuksjon som besår av buede sperrer, tverrtrær og teltstenger. Teltduken var tradisjonelt laget av grener og vadmel. Se f.eks.: Sjølie Randi 2016. Byggeskikk i Sápmi. Čállid lágádus-Forfatternes Forlag. Kárášjohka-Karasjok. S.36-37.

Plan for videreføring

Framtidsutsikter, strategier og målsetninger i sikringspraksisen
Framtidsutsiktene for rátnu gođđin (greneveving) avhenger av tiltak for å sikre de materielle og immaterielle kunnskapene innen duodji (samisk håndverk). Materialforståelse er avgjørende, og bearbeiding av råull gir innsikt i behandling for et optimalt resultat. Dette krever kjennskap til tradisjonelle materialer og teknikker, som overføres gjennom samarbeid med erfarne kunnskapsbærere. Da deler av denne grunnkunnskapen er noe mindre praktisert, prioriteres det systematisk dokumentasjonsarbeid. Et konkret mål er å reaktivisere kunnskap knyttet til forberedelsen av materialene, en prosess som tar to til tre uker. Duodji (samisk håndverk) er knyttet til flere lokale kunnskapsområder som landskap, ressursbruk og levekår. Sikringsarbeidet reiser spørsmål om hvordan mønstre, fargebruk og materialer endres, og hvilke verdier som følger disse endringene. Gjennom sikringsarbeidet oppstår nye spørsmål om både den materielle og den immaterielle kulturarven. For eksempel må vi undersøke hvordan mønstre, fargebruk og bruk av lokale materialer har endret seg, og hvilke verdier og historier som følger med endringer i tradisjonene. Disse spørsmålene er viktige fordi de hjelper oss å forstå både håndverket og dets betydning for samisk identitet og lokal kultur. Prosjektet må gå i dybden av hele grenevevingsprosessen for å utvikle en bredere forståelse av tradisjoner, kunnskap og historiske sammenhenger. Dette gir oss innsikt i hva som bør undersøkes videre og hvordan kunnskap best kan dokumenteres, bevares og formidles til kommende generasjoner. Bruk av samiske termer i dokumentasjon er en viktig strategi for kunnskapsformidling og deling.

Tiltak for videreføring og sikring av kunnskapen
Sikringsplanen er strukturert rundt tre pilarer: dokumentasjon, opplæring og formidling. Dokumentasjonen sikrer teknikker, terminologi og prosesser for fremtiden, mens opplæringstiltak gir praktisk erfaring. Formidlingen skal øke samfunnets bevissthet om tradisjonen og rekruttere nye utøvere for å sikre at håndverket forblir en levende del av kulturarven. Manndalen Husflidslag er en sentral aktør i dette arbeidet gjennom kursvirksomhet og kompetanseoverføring.

Tiltakene retter seg mot overføring av duodjiprosesser til barn og unge. Dette omfatter praktiske prosjekter der deltakere, i samarbeid med tradisjonshåndverkere, lærer materialinnhenting/sanking og konstruksjon av oppstadvev etter tradisjonell metode. Det arrangeres også publikumsaktiviteter for erfaringsutveksling om duodjipraksis. For å nå eksterne målgrupper utarbeides det utstillinger og strategier for nettbasert formidling. Bevaring og aktiv bruk av det samiske språket er integrert i formidlingen, og undervisning på samisk brukes for å sikre teknikkene. Gjennom disse tiltakene, som inkluderer samarbeid med utdannings- og kulturpolitiske institusjoner, presenteres tradisjonelle konsepter for sted, tid og praksis i tråd med urfolkskonsepter og kulturell integritet.