Bålet er en sentral del av manges friluftsliv Foto: Marius Dalseg Sætre, DNT
Friluftsliv
Friluftsliv består av opphold, fysisk aktivitet og opplevelser i naturen. Den norske friluftslivstradisjonen bygger på allemannsretten, gjennomføres ikke-motorisert, med enkel tilrettelegging og med enkle midler. Naturopplevelse og ønske om miljøforandring står sentralt i tradisjonen.
Om tradisjonen og kunnskapen
Friluftsliv er en praksis, et begrep og en ideologi med mange deltagere. Selve praksisen fungerer som et møte mellom natur og kultur. Kanskje kan vi enkelt si at det er den norske turkulturen. Her smelter den folkelige bruken av naturen sammen med en ideverden med røtter tilbake i nasjonsbyggingstiden. Begrepet finner vi første gang i diktet På viddene av Henrik Ibsen fra 1859, men innholdet i friluftslivet formes videre i Fritjof Nansens tale fra 1921. I følge den nye stortingsmeldingen om friluftsliv påpekes det at friluftslivet er en viktig del av den norske nasjonale identiteten og den norske kulturarven.
Friluftsliv er tur-aktiviteter som gjennomføres på mange ulike måter; alene, i familien, med venner, i skole, i utdanning og gjennom foreninger. Friluftsliv utføres både innenfor og utenfor fritiden. Men det er ikke slik at all utendørsaktivitet er friluftsliv. Vi har en tradisjon på hvordan vi kan forstå aktiviteten og begrepet.
Aktiviteten kan bestå i alt fra kortere turer til lengre reiser hvor en beveger seg og oppholder seg i naturen. Aktiviteter underveis er i en stor grad orientert rundt det enkle og hverdagslige ved å mestre elementene, været, terrenget og maten. Når man selv frakter med seg det som trengs kan man ikke ha med seg mye utstyr. Med vårt klima er det i tillegg viktig å holde seg varm og tørr. Utstyret, bruken av det og kunnskapen om det er av stor betydning. Utstyret er således tilpasset terrenget, årstiden og aktiviteten. Ulike friluftslivsaktiviteter krever ulike ferdigheter. Det er således et vell av ulike nisjer av kunnskap og ferdigheter hvor alle kan delta ut fra egne forutsetninger.
Ved å se på praksisen ser vi at allemannsretten er en grunnforutsetning for det norske friluftslivet. Videre kjennetegnes friluftslivet i Norge gjennom enkel tilrettelegging og bruk av enkelt utstyr. Det er ikke-motorisert. Sentralt i den norske friluftslivstradisjonen, står også grunnforutsetningen om ferdsel i naturen foregår på eget ansvar.
Naturopplevelse er spesielt viktig ved alt friluftsliv. Statens definisjon av friluftsliv sier også at miljøforandring skal være et hovedsiktemål. Dette er en viktig del av tradisjonen, men det må ikke forstås slik at Statens definisjon avgrenser individenes aktivitet. Det er snarere er en påpekning av den politiske styringen gjennom bruk av virkemidler.
I Norge er det veldig mange som går på tur. Det er en sterk identitet knyttet til dette feltet. Kunnskapen er bredt forankret gjennom folks praksis. Det er en kollektiv og allmenn kunnskap. Samtidig er det enkeltmiljøer som forvalter kunnskapen mer systematisk. Det står sterkt gjennom frivillige organisasjoner som speiderbevegelsen, Den Norske Turistforeningen, Jeger og fiskeforeninger, Forbundet KYSTEN og mange andre. Norsk Friluftsliv og Friluftsrådenes landsforbund er to paraplyorganisasjoner innen friluftslivsfeltet. Mange folkehøgskoler har et bredt tilbud i friluftsliv og en rekke skoler, høyskoler og universitet utdanner lærere og veiledere i friluftsliv. Norges Høyfjellskole, Norges idrettshøyskole og Høgskolen i Telemark har vært pionerer på dette feltet.
Foto Julie Maske, DNT Skitur i Nord-Norge, fra Bolna til Leirskardalen og Rabothytta.
Rast underveis Foto: Marius Nergård Pettersen, DNT
Utøvere med høy kompetanse
Kunnskapen er allemannseie i Norge.
Kunnskapsoverføring
Kunnskapen overføres gjennom praksisfellesskap hvor (erfarne og uerfarne) folk er på tur sammen. Familien er viktig for å videreføre friluftslivstradisjonen. Noen tar kunnskap fra utmarksnæringene og trekker dette over i fritiden. Andre slekter har samlet fritidskunnskap gjennom generasjoner. Vi lærer gjennom å se hverandre, å gjøre det samme, eller rett og slett å være sammen.
Når friluftslivet etter hvert også er blitt institusjonalisert gjennom frivillighet og høgskoleopplæring er det blitt sterkt preget av både demokratiske og egalitære verdier. Den norske modellen består av å ta beslutninger sammen i gruppen, basert på gruppens kunnskap og sammensetning. På denne måten deltar individene i et risikofelleskap. Innen norsk friluftslivsveiledning er det vanlig å ta beslutninger i ring - ved oppstart på en tur og videre jevnlig underveis eller kanskje sittende skulder ved skulder rundt et bål. Ferdrådet er en viktig institusjon i friluftslivsveiledningen. Også i DNT er denne institusjonen forankret i all turopplæring.
Formidlingsformen i friluftslivet henger tett sammen med friluftslivets form og ide. I det norske friluftslivet går vi på tur sammen, vi tar felles diskusjoner og beslutninger og som alle speidere har erfart: vi går oss bort i lag, og finner hjem som en gruppe. Den enkelte tar fortsatt vare på seg selv. Og vi tar vare på hverandre.
Et grunnprinsipp er å velge «tur etter evne». Det er gruppens samlede kunnskap og ferdigheter som danner rammen for hvilken tur grupper går. Det er hva den enkelte føler seg fortrolig med og ikke spisskompetansen til en enkelt person (guiden) som står i sentrum. Vi må ta vare på friluftslivsveiledningen, og måten å være på tur på – som gruppe – om den norske friluftslivstradisjonen skal tas vare på - der vi går på tur på eget ansvar. Den norske friluftslivstradisjonen, står i tett relasjon til den nordiske tradisjonen, men ser vi til nabolandet Sverige har de allerede innført krav om internasjonalt godkjente guider, på organisert aktivitet med fallrisiko.
Historisk bakgrunn
Ordet friluftslivet ble første gang nevnt i diktet «Paa Vidderne» fra 1859, av Henrik Ibsen. Det var likevel Fritjof Nansens som gjennom sin tale på Den Norske Turistforenings møte for skoleungdommen i 1921, la fram begrepet friluftsliv og skapte innholdet slik vi kjenner det i dag. Nansen hyller romantikkens ide om den øde, ville naturen som et sted, «fjernt fra den forvirrende larm» og byens kultur. Noen av romantikkens grunnideer står fortsatt sterkt i det norske friluftslivet.
Den folkelige praksisen av friluftslivet, det å være på tur, har de samme grunnelementene i dag som for 100 år siden. Friluftslivet er turer med enkelt utstyr og enkel tilrettelegging selv om betydningen av hva som er enkelt har endret seg.
I den offentlige politikken innen friluftsliv, har nye hensikter kommet til. Folkehelse og miljøforandring er viktige aspekt og argumenter for virkemiddelapparatet innen den offentlige friluftslivspolitikken.
Plan for videreføring
Friluftslivet er under stadig utvikling, og det foregår en viss tilpasning til forholdene rundt oss. Hva skjer med norsk natur om vi slipper den norske turtradisjonen? Og hva skjer med det norske friluftslivet om naturen blir ytterligere nedbygd og nedslitt, eller om allemannsretten innskrenkes?
Det er i dag mange som arbeider aktivt for å tilrettelegge for, eller positivt diskriminere denne formen for friluftsliv. Spesielt viktig er det å drive opplæring i friluftsliv til alle som vokser opp i Norge. I tillegg må allemannsretten bevares og brukes. Et bærende prinsipp med det norske friluftslivet, er at man kan klare seg selv ute. Vi kan komme oss ut på tur på egenhånd, ta ansvaret selv og finne mestringsglede i dette. Vi ser tendenser til at også dette er under press. På den ene siden har vi alle de som i dag ikke får opplæring til å være ute gjennom familie, skole eller frivillighet. Men vi har også den nye trenden med vennegrupper som betaler en guide for å slippe å ta egne beslutninger på tur fordi de opplever det som en sosial belastning å gjøre veivalg eller ta hånd om gruppens risikofelleskap.
Den beste måten å bevare den norske friluftslivskulturen på, er å bruke den!
For å få til dette må vi jobbe for å dyrke dens positive egenskap, ikke bare som et middel for folkehelse eller kollektiv, demokratisk innsikt, men som en verdi i seg selv. Som faktisk er ganske unik.
Spørsmål og kommentarer