Allemannsretten

Allemannsretten er en viktig del av vår kulturarv, og innebærer kompetanse til ferdsel, opphold og høsting i natur, der bl.a. sporløs ferdsel, eget ansvar og begrepene innmark og utmark er sentrale elementer.

Allemannsretten er nært knyttet til vår nasjonale historie og opplevelsen av naturgrunnlaget som et felleseie.

Slekt, familie, barnehage, skole, organisasjoner og samfunnspåvirkere er viktige kulturbærere.

Skrevet av Lasse Heimdal. Sist oppdatert 17. mars 2019. Vil du gjenbruke innholdet? Innholdet har fri gjenbruk

Om tradisjonen og kunnskapen

Retten til ferdsel, opphold og høsting i naturen, har dype røtter i vår kulturarv, og er en grunnforutsetning for det enkle og tradisjonelle friluftslivet. Dette er tidligere uskrevne regler (sedvanerett), med aner langt tilbake i tid. Denne retten var tidligere en forutsetning for overlevelse og livsopphold. I dag er den en forutsetning for fritidsbruk av natur, livskvalitet og folkehelse for store deler av befolkningen.

En viktig del av kulturarven vår er å være ute i naturen. Vi har fra gammelt av hatt rett til å ferdes i skog og mark, etter elvene, på innsjøer, i skjærgården og til fjells – uavhengig av hvem som eier grunnen. Vi kan høste av naturen – ikke bare saltvannsfisk, bær, sopp og blomster, men også av inntrykk og opplevelser. Hovedprinsippene i allemannsretten ble lovfestet i friluftsloven av 1957. Kunnskap om og forståelse av begrepene "innmark" og "utmark" er i dag viktig for å kunne praktisere allemannsretten.

I tidligere tider var allemannsretten en forutsetning for fysisk overlevelse. I våre dager får vi bekreftet på nytt, ikke minst gjennom innvandrere, at skal man mentalt overleve i vårt til tider mørke og ugjestmilde klima, må man ikke stritte imot årstidsvekslingene, men gå inn i dem, og få med seg det dagslyset og de ulike opplevelser naturen gjennom hver årstid har å by på. Allemannsretten er derfor fortsatt en viktig del av vårt livsgrunnlag.

Utfordringer med å oversette friluftsliv og allemannsretten til ikke-nordiske språk viser også hvor sentral, men også hvor særegen vår kultur er på dette området.

EN ALLMENN RETT
Allemannsretten er en grunnleggende forutsetning for å kunne utøve friluftsliv i Norge. Den er allmenn, og tilhører alle som besøker Norge uavhengig av nasjonalitet. Nesten alle som oppsøker naturen i Norge benytter seg av allemannsretten.

En stor bredde av aktiviteter er knyttet til natur og utgjør en betydelig del av den norske måten å leve på. Nesten alle nordmenn, eller nær 90% oppgir at de gjør aktiviteter i naturen årlig, og stadig flere søker oftere inn i naturen. Alle nordmenn har benyttet seg av allemannsretten, men bare litt over 70 % kjenner til denne som en juridisk rettighet.

Den mest populære måten å utøve friluftsliv på er å gå tur. Ni av ti nordmenn går på tur eller driver andre former for friluftsliv, og vi gjør det i gjennomsnitt to til tre ganger i uka. Men allemannsretten gir også muligheter til en rekke andre friluftslivsaktiviteter: bade i salt eller ferskvann, ro, padle eller seile, fisketurer, bær- og soppturer, jakt, sykle eller gå tur med hund i naturen, skitur i skog eller fjell, stå på skøyter, klatre, gå orientering, overnatte ute og mye mer.

Allemannsretten som prinsipp har stått sterkt i befolkningen, og den kulturelle betydningen gjenspeiles også i skolens læreplaner. Allemannsretten er en forutsetning for å kunne utøve friluftsliv, som uten sidestykke er Norges største fritidsaktivitet. Friluftslivet basert på allemannsretten er av mange definert som den viktigste komponenten i opplevelsen av det å være «norsk» eller nasjonal identitet, en opplevelse som er nært knyttet til vår nasjonale historie. For å kunne leve og trives på våre breddegrader i vårt landskap og klima med sterkt skiftende årstider, er det nødvendig å kunne ferdes ute i naturen, og ta til seg nødvendig rekreasjon, dagslys og fysisk aktivitet. Dette blir stadig bekreftet i møte med nye immigranter. Allemannsretten som tradisjon og prinsipp er vår viktigste forutsetning til å gjøre dette mulig.

Som kulturarv omfatter allemannsretten selve kunsten å ferdes, høste og drive sporløs aktivitet – på eget ansvar. Friluftsloven ble utformet med basis i denne kulturarvens rettigheter, og med kulturarvens sentrale prinsipp om hensyn til naturgrunnlaget som en overordnet forutsetning. Allemannsretten innebærer derfor ikke bare retter, men også plikter til å ta hensyn til naturen og til andre brukere av naturen. Disse oppfattes gjerne som skikk og bruk – en allment akseptert og kulturelt nedarvet oppfatning av hvordan vi bør oppføre oss i naturen, det vi også omtaler som utmarksetikken. Det er en gjensidig avhengighet mellom allemannsrettens natur-, retts- og kulturgrunnlag. Endringer i ett av grunnlagene vil påvirke de andre.

Utøvere med høy kompetanse

Allemannsretten bæres videre til nye generasjon av alle som bruker og praktiserer den. Slekt og familie har tradisjonelt vært viktigste kulturbærere. I vår tid er frivillige organisasjoner, skole og barnehage også viktige formidlere.

Utøvelse av allemannsretten er i dag knyttet til et svært stort spenn i aktivitetsformer. Dette gjenspeiles i et mangfold av frivillige organisasjoner med høy kompetanse på praktisering av allemannsretten innenfor sine områder. Mange av disse er knyttet til organisasjonen Norsk Friluftsliv.

Veksten i digital kommunikasjon har også åpnet for en stor gruppe av individuelle påvirkere med høy kompetanse på praktisering av allemannsretten, og som deler dette gjennom sosiale medier.

Det finnes også mye kompetanse om allemannsretten i en rekke utdannings- og forskningsinstitusjoner med fokus på naturkunnskap.

Kunnskapsoverføring

KULTURELT NEDARVEDE KOMPETANSER
Allemannsrettens kulturarv omfatter en rekke nedarvede ferdigheter, kompetanser og forståelser til naturbruk. Dette gjelder bl.a. kunnskap om ferdsels-, oppholds- og høstingsaktiviteter og -teknikker, det vil si vår egen kompetanse til å bruke naturen til ulike formål. Videre nedarves den grunnleggende kjennskap til arealene, forståelse for naturgrunnlaget og naturens egenverdi, og det prinsipielle om det individuelle ansvaret og plikter ved egen bruk og opptreden i naturen. Det innebærer også ansvar for egen sikkerhet.

Slekt og familie har i stor grad gjennom generasjoner vært en kulturbærer og videreformidler av allemannsretten og friluftslivskompetansen. Tidlig lærte man gjennom familien ferdigheter til ferdsel i naturen gjennom ulike årstider, og til å høste av naturen gjennom jakt, fiske, sopp, bær, byggematerialer, vann og brensel. I dag utgjør barnehage, skole, frivillighetens lag og foreninger, og sosiale medier en sterk kulturell påvirkning, også når det gjelder forståelse av allemannsretten og kompetanse til å utøve friluftsliv. Mange barn vokser opp uten foreldre med kompetanse og erfaring fra norsk natur. De er derfor avhengig av at denne kulturelle kompetansen forankres og formidles av samfunnet også på andre måter.

Historisk bakgrunn

ALLEMANNSRETTENS BAKGRUNN OG HISTORIE
Skrur vi tiden tilbake, ser vi hvordan loven ble basert på kulturarven, og videre hvordan samfunnsendringer har påvirket både lov- og kulturgrunnlag. Med jordbruket omkring 500 e. Kr. overtok bøndene gradvis den urgamle veidemannskulturens ferdigheter i jakt og fiske for livsnødvendig selvberging. Med få folk var ressurstilgangen god. I samsvar med gammel sedvane kunne man ferdes, oppholde seg, og høste visse naturprodukter på andres eiendom – det som ble kalt ”uskyldig nyttesrett” og i dag allemannsrett.

Spredte lovbestemmelser kom til. Bruk av naturressursene som nødvendighet gikk etter hvert over til attåtnæring, og ”landsbygdas friluftsliv” tok form. Ferdsel i naturen, jakt og fiske kunne bli et mål i seg selv. ”Byens friluftsliv” og behovet for å oppsøke frisk luft utenfor bykjernene ble forsterket av nasjonalromantikkens nasjonale identitetssøking gjennom kunst, kultur og naturvitenskap. Den engelske overklassens bruk av naturen i Norge påvirket begge typer friluftsliv, og friluftslivsorganisasjoner vokste frem mot slutten av 1800-tallet. Begrepet allemannsrett dukket opp på siste del av 1800-tallet. Økt fritid, mer penger og infrastruktur åpnet naturen og friluftslivet for byens arbeiderklasse. Å få byens borgere ut i naturen ble også sett på som et forebyggende helsetiltak. Volumøkningen la press på arealbruken, og i mellomkrigstiden kom det til åpne konflikter mellom brukere og grunneiere. Det ble politisk behov for konflikthåndtering gjennom lovregulering av allemannsrett som fellesgode. Etter lang prosess ble friluftsloven vedtatt i 1957. Allemannsretten ble ikke spesifikt nevnt som en rettighet, men lå under som en kulturell forutsetning for loven. Først i 2011 ble begrepet allemannsretten tilføyet i friluftsloven, og da kun omtalt som en begrenset rett.

PÅVIRKNING PÅ NATURGRUNNLAG OG KULTURARV
I og med at mange nordmenn er oppdratt med til dels likelydende normer for utøvelse av friluftsliv, har det tradisjonelle norske friluftslivet ikke vært ansett som en trussel mot naturgrunnlaget. Derfor har det også vært lite tradisjon for tilrettelegging og regulering av ferdselen i Norge. Mot slutten av 1900 tallet vokste det frem en økende bevissthet om menneskers negative påvirkning av naturen, og krav om sterkere vern av natur og miljø. Allemannsretten har også åpnet for økt reiseliv og turisme, og for kommersielle aktiviteter og næringsvirksomhet i utmarka. Økt tilstrømming og noen av de nye formene for ferdsel og aktiviteter i naturen har ukjente eller uønskede følger for naturgrunnlaget, og skaper konflikter mellom ulike utøvere av allemannsretten. Trengsel eller manglende ferdselskultur kan medføre forsøpling, forurensning eller slitasje.

SAMFUNNSENDRINGER HAR ENDRET BRUKEN AV ALLEMANNSRETTEN
Ny teknologi og infrastruktur, tilretteleggelse, skilting, vern og sikring har økt tilgangen til naturen for en del, mens gjengroing, inngrep, reguleringer mv. også har begrenset den. Det er et tankekors at klimatiltak er i dag en av naturgrunnlagets største trusler. Med velferdsøkningen har vi også opplevd større fritidsbruk av naturen, men også mer privatisering, nedbygging av naturgrunnlag og press på arealene – spesielt i strandsonen og i bymarkene.

Økt mobilitet i samfunnet har radikalt endret bruken av allemannsretten. I tidligere tider ble allemannsretten primært praktisert i gangavstand fra eget boområde. I dag har eksplosjonen i hyttefelter, bruk av bil og fly for å oppsøke attraktive naturområder, gjort at det som mange nordmenn opplever som «sitt» naturområde, godt kan være på et helt annet sted, eller for den saks skyld på flere andre steder av landet. Mange kommuner opplever i perioder av året at innbyggertallet endres dramatisk av store grupper tilreisende som kommer for å oppleve natur og praktisere allemannsretten. Dette gir grunnlag for ny næring og livsopphold i mange distrikter, men også grunnlag for nye konflikter, natur- og miljøutfordringer og endret arealbruk.

Allemannsrettens framtid er først og fremst avhengig av at den benyttes, at tillitsforholdet mellom brukere og grunneiere opprettholdes og av tilgang til egnet og variert natur.

Når det gjelder bruk, ser vi en polarisering i samfunnet: Noen mennesker øker sin fysiske aktivitet betraktelig, og med det også bruk av natur. Andre har blitt langt mer inaktive, og ferdes, når de rører på seg, primært i områder preget av asfalt og betong. På tross av mer fritid, har samfunnet blitt vesentlig mer gjennomorganisert. En betydelig del av barns våkne tid på døgnet brukes i institusjoner eller organiserte aktiviteter, hvor andre setter klare rammer for barnas aktivitet og opplevelser. Det betyr at en rekke kulturelt overførbare kompetanser, som friluftsliv, er avhengig av at disse organisasjonene og de organiserte aktivitetene har bruk av allemannsretten på sitt program. Allemannsrettens kulturelle kompetanse læres ikke av en bok, men av praktisk utøvelse sammen med andre.

Tillitsbalansen mellom brukere og grunneiere har i hovedsak vært god i Norge. Grunneiere har i hovedsak vært generøse og tillatt ferdsel, stier og nødvendig tilrettelegging for allmennhetens ferdsel, og inngått langsiktige bruksavtaler der det har vært nødvendig. At stat og kommune mange steder også er eiere av store friluftsarealer, har også vært av betydning.
Allemannsrettens utøvere har på sin side i hovedsak gjennom prinsippet om «sporløs ferdsel» respektert grunneiers retter.

Denne balansen må opprettholdes. Skal dette skje, er det blant annet viktig at verne- og sikringsprosesser skjer i godt samarbeid og i god dialog med grunneiere, og at disse ikke opplever seg overkjørt av storsamfunnet. Økt bruk, og ikke minst kommersielle aktørers kanalisering av ferdsel over grunn som av grunneier er gjort tilgjengelig for allmennheten kostnadsfritt, og tilretteleggingstiltak, hvor tilretteleggerne krever inn bruksavgifter, mens grunneierne i realiteten må bære deler av kostnadene ukompensert, er temaer som vil utfordre tillitsbalansen i årene fremover.

Tilgang til natur er den mest grunnleggende forutsetningen for allemannsrettens opprettholdelse. I praksis er det ikke de store, og for de fleste av oss fjerne nasjonalparker som er viktigst for det store flertallets friluftsliv. Det er nærturområdene; marka, elvene, strendene, vannområdene og andre blå-grønne strukturer ikke så langt unna der vi bor som betyr mest for utøvelse av allemannsretten. Bostedsnære naturområder er ofte svært attraktive for utbyggere, og har de siste tiår forsvunnet i stort tempo. Nærings-, samferdsels- og energitiltak «spiser» årlig store arealer gjennom mange små bit-for-bit nedbygginger.

Framtidig tilgang til naturområder er avhengig av bedre sikrings- og plankompetanse i kommunene, og en politisk bevissthet om betydningen av tilgang til egnede blå-grønne arealer nær der folk bor. Det kreves også en helhetlig naturforvaltning hvor regionale og sentrale myndigheter passer på at ikke sumeffekten av mange lokale tiltak ikke blir negativ for naturen og for befolkningen.

Et nytt begrep har vokst fram sammen med omtale av allemannsretten: «Bærekraftig bruk av natur». Allemannsretten skal praktiseres, men innenfor naturens og økosystemenes egen tålegrense. Dette er i tråd med den kulturelle forståelse av allemannsrettens praksis som sporløs ferdsel, og friluftslovens hensynsregel. Vi vil overlevere naturen i minst like god stand til våre etterkommere som vi selv fikk den. Dette handler ikke bare om å kunne tilby våre barn og barnebarn de samme opplevelsesverdier. En økt bevissthet om klimaendringer og tap av bio-mangfold har gitt oss kunnskap om at dette også handler om våre barns og barnebarns overlevelsesmuligheter. Bærekraftsmålet vil derfor kunne sette rammer og til tider begrensinger for praktiseringen av allemannsretten. Men det vil også forsterke den lokale bruk av allemannsretten, fordi klimafiendtlig transport til mer fjerntliggende ferie- og friluftsområder av etiske og politiske årsaker ikke lenger er like akseptabelt.

DEN INDIVIDUELLE ANSVARSTRADISJON UTFORDRES
Den kulturelle kompetansen om ferdsel i natur på eget ansvar må videreføres. Hvis vi lar kulturarven ligge ubeskyttet mot press og ikke forvalter den, kan kulturelle verdier og kompetanser forsvinne, noe som igjen forvitrer grunnverdiene i allemannsretten. Det vil kunne påvirke utbredelse, kvalitet og overføring av kompetanseområdene i kulturarven. Kanskje vil det påvirke forholdet mellom grunneiere og allmennheten, eller mellom by og land. Kanskje vil det endre vår oppslutning om friluftslivstradisjonene, vår tolking av andre kulturuttrykk som har hentet inspirasjon i naturen, vårt felles verdisett, våre idealer, eventuelt påvirke vår nasjonale identitet. Kanskje vil det endre synet på tilrettelegging og vår terskel mot inngrep og naturutnyttelse, samt vår forståelse av og ansvar for naturgrunnlaget. Når mye kan skje, skjer gjerne noe av det.

Endring i trender og livsstil, og raske eller vesentlige verdidreininger i samfunnet kan medføre sviktende utmarksetikk blant allmennheten, med redusert forståelse av individuelt ansvar og hvilken verdi naturgrunnlaget har i seg selv.

Sentralt i kulturarven er det kompetente amatørskap, dvs. å inneha kompetanser for å være selvhjulpen i forsvarlig grad: Tur etter evne, på eget ansvar og med hensyn til naturgrunnlaget. Kunnskapen overføres gjennom praksisfelleskap hvor (erfarne og uerfarne) folk er på tur sammen. Både familien og de frivillige organisasjonene har tatt oppgaven med videreføring av nødvendige kompetanser til nye generasjoner gjennom tilrettelegging for egenaktivitet, opplæring, erfaringsutveksling og risikofellesskap. Deres tilrettelegging er basert på livslang læring.

Samtidig har samfunnet fått et fokus på sikkerhet og ansvar som i hovedsak er godt, men kan også virke sterkt begrensende på kollektiv praktisering av allemannsretten. Det forventes ofte i dag at kollektiv ferdsel i natur forutsetter en utdannet og sertifisert turleder som er ansvarlig for at uheldige omstendigheter ikke inntreffer. Kulturell kompetanse til ferdsel på eget ansvar erstattes av turlederens ansvar for den enkelte. Dersom initiativtakeren til en tur er en virksomhet eller forening, må man også være forberedt på og helst forsikret mot mulige erstatningskrav ved uheldige omstendigheter. Dette er en stor utfordring for mange frivillige lag og foreninger, og kan være begrensende på skoler og barnehagers bruk av natur.

Økt kommersialisering setter også på prøve allemannsrettens gratisprinsipp og tradisjonen for selvhjulpenhet. Turister som betaler for guider, pakkede opplegg eller risikofylte tjenester kan feilaktig anta at de også kjøper seg fri fra eget ansvar for fremferd og sikkerhet – om de i det hele tatt tenker tanken. Økt kommersialisering innebærer også et større fokus på bekledning og utstyr, som igjen av mange kan oppleves som en barriere for å praktisere allemannsretten. Utlånssentraler for friluftsutstyr, og påvirkere som formidler kompetanse om de grunnleggende ferdigheter om å kunne holde seg «tørr, mett og varm» uten dyrt utstyr, er viktig for at allemannsretten fortsatt skal kunne praktiseres av alle samfunnsgrupper.

En viktig utfordring for kulturarven er fortsatt rekruttering til aktivitet i natur og til organisasjonene og miljøene som bærer arven videre. I dag er mange barns bruk av naturen i stor grad organisert av voksne, ofte av hensyn til risiko. Voksnes styring kan frarøve barn selvhjulpenhet, mestring og egenstyrt naturopplevelse som kunne gitt bedre naturkontakt eller trening i å ta egne valg. Ungdommens fritid er i endring med et stort utvalg nye urbane og naturbaserte aktivitetsformer, nye fritidstilbud, nye medier og sosiale møteplasser som gir et vell av muligheter og tilsynelatende enorm frihet. En viktig del av trendene er at barn, unges og voksnes aktivitet og fritidsbruk flyttes innendørs til mediebruk. Selv fysisk aktivitet flyttes i større grad innendørs til haller, anlegg og treningssentre. Mindre naturaktivitet endrer evne til å kunne håndtere natursituasjoner og naturforståelse, og påvirker barnas motoriske ferdigheter. Rekrutteringen til de tradisjonelle friluftslivsorganisasjonene utfordres også av at unge i større grad er selvorganisert og opptatt av aktivitetene i seg selv.

Allemannsretten i seg selv har hatt relativt gode vilkår med fri ferdselsrett og dyp turtradisjon i kombinasjon med mye natur og relativt liten befolkning. Imidlertid kan slike historisk gode vilkår i dag og fremover lett bli en sovepute hvor man ikke sørger for ny rekruttering og implementering av ferdselskulturen og det individuelle ansvar i nye generasjoners aktiviteter. Vi må også forvalte denne arven videre slik at tilpasninger og endringer i lovverk og praktisert utmarksetikk ikke blir større enn kulturarven og naturgrunnlaget kan tåle. På samme måte er det et kontinuerlig behov for rekruttering, slik at kompetansemiljøene ikke marginaliseres eller i verste fall forsvinner.

Plan for videreføring

HVORDAN BESKYTTER OG VIDEREFØRER VI KULTURARVEN?
Viktigst for kulturarvens beskyttelse og videreføring er allmennhetens fortsatte bruk av allemannsrettene. En iboende del av kulturarven er kulturbærernes ansvar for videreføring til etterfølgende generasjoner av praktiske ferdigheter, refleksjonstradisjon og verdier, samt kompetanse om bærekraftig bruk av naturen. Dette handler ikke kun om teoretisk kunnskapsformidling, men i praksis gi nye generasjoner egenopplevelse av mestring, kompetanse og ferdigheter, og de gode stunder som menneskers naturopplevelser kan gi, gjerne i felleskap med andre. Slik praktisering av kulturarven bidrar til fortsatt rekruttering og aksept for allemannsrettens kulturelle grunnlag. Denne selvoppholdelsesmekanismen gjennom bruk er skjør og utsatt for press og samfunnsendringer, ikke minst gjennom endringer og institusjonalisering av barns opplæring, fritidsbruk og organiseringen av familiers hverdag.

Slekt og familie har fortsatt stor betydning og et stort ansvar for overføring av kulturell kompetanse. Foreldrene er i viktige år barnas viktigste forbilder. Vi må derfor aktivt jobbe for å redusere terskler som begrenser familienes tid og mulighet til felles gode fritidsopplevelser i natur, og gi oppmuntring, hjelp og støtte til foreldre slik at de bedre og lettere kan gi barna innføring i praktisering av allemannsretten. Et aktivt samarbeid mellom myndigheter og frivillige organisasjoner har her et stort potensial.

Barn er i dag i mange av døgnets våkne timer, og gjennom viktige år som former barna som mennesker, i institusjoner som barnehage, skole og skolefritidsordning. Disse ledes av personell som i stor grad regulerer barnas aktiviteter, hvor aktivitetene foregår og i stor grad påvirker barnas forhold til natur. En videreføring av allemannsrettens kulturelle kompetanse er derfor også avhengig av at kunnskaper og praktiske ferdigheter i bruk av allemannsretten blir en naturlig del av den pedagogiske utdanningen, med klare krav og forventninger til implementering i barnas institusjonshverdag. Heldigvis støtter mye forskning at dette også gir mange barn en stor kunnskapsgevinst også på andre områder. Dette krever til en viss grad et nytt pedagogisk tankesett og et godt samarbeid mellom ansatte, deres fagforeninger og institusjonseiere. Frivillige organisasjoner kan også være gode bidragsytere til å formidle kompetanse og metoder for praktisering av allemannsretten i institusjonenes hverdag.

De nye store utfordringene for naturgrunnlaget som klimatrusler og tap av bio-mangfold kan lett overskygge betydningen som også allemannsrettens lovgrunnlag og kulturarv har for naturgrunnlaget. Allemannsretten åpner for at natur tas i bruk av flere, og en utmarksetikk som plasserer et stort naturansvar hos brukeren. Allemannsrett, sporløs ferdsel og ivaretakelse av naturen henger uløselig sammen. Allemannsrettens kulturarv åpner for nye generasjoners forståelse av natur og ønske om å ta vare på den. Beskyttelse av naturgrunnlaget blir da en naturlig følge av å ivareta allemannsretten som kulturarv og den ferdselskulturen den bygger på.

Forsvarere av allemannsretten må følge med på samfunnsendringer og mulige konsekvenser for allemannsrettene og naturgrunnlaget, hvilke tilpasninger de presser frem i lovverket, og hvilke kompetanser og verdier i kulturarven som potensielt trues. Det krever bevissthet rundt hvilke verdier allemannsretten skal bygge på, hva vi vil med naturgrunnlaget, og hva det medfører av rettigheter og plikter. Det er viktig med tiltak som kan fremme betydningen av kulturarven, og beskytte den ved å øke dens anerkjennelse og status som immateriell kulturarv. Det vil bidra til å føre arven videre.

Men allemannsrettens framtid er også avhengig av en viss åpenhet og aksept fra tradisjonelle friluftsfolk til fornyelse og endring i aktivitetsformer og til en viss tilretteleggelse for aktivitet, ikke minst i randsonene mellom natur og bebyggelse. En stor del av vår tids tilstrømming av ungdom til friluftslivet skyldes ikke minst at det er utviklet nye ferdselsformer og teknikker som gir spennings- og opplevelsessøkende ungdom belønning i stort monn, og sosial gevinst gjennom posting i sosiale medier. Nye tider utfordrer oss på hvordan kulturarven formidles, etiske verdier, ansvars- og sikkerhetsaspekter og hvordan bærekraftprinsippet skal ivaretas.

Åpenhet og aksept handler også om inkludering av nye landsmenn i våre naturtradisjoner, og gi rom for andre kulturers naturbruk. Frivillige organisasjoners erfaring med inkluderingstiltak viser også at andre kulturers tradisjoner kan berike vår tradisjonelle anvendelse av allemannsretten, og bidra til at allemannsretten som kulturarv videreføres i hele befolkningen.

Framtidig tilgang til naturområder er avhengig av bedre sikrings- og plankompetanse i kommunene, og en politisk bevissthet om betydningen av tilgang til egnede blå-grønne arealer nær der folk bor. Det kreves også en helhetlig naturforvaltning hvor regionale og sentrale myndigheter passer på at ikke sumeffekten av mange lokale tiltak ikke blir negativ for naturen og for befolkningen.

Allemannsrettens kulturarv er vår mal på tvers av tid – med et bærekraftig verdisett som setter naturgrunnlaget først og avkrever ansvar av oss mennesker både som forvaltere og brukere.

Kan du bidra med innhold til artikkelen? Foreslå bilder til bidraget eller foreslå forbedringer av tekst

Spørsmål og kommentarer

Legg igjen en kommentar