Artikkel skrevet av Jarle Hugstmyr, rådgiver Norsk håndverksinstitutt
En moderne håndverker som arbeider med eldre bygninger vil ofte møte utfordringen det er å skulle erstatte ødelagte bygningsdeler som verken i kvalitet, form eller dimensjon samsvarer med det som byggevarehuset og industrien kan levere. Bygningsdeler skapt av en for lengst henfaren håndverker som selv formet paneler, gulvbord, og elegant listverk. Ofte laget han også vinduer og dører, og var heller ikke ukjent med å lage møbler og annet inventar. Utgangspunktet var gjerne grovt sagde, ukanta bord, og det meste av arbeidet foregikk på byggeplass, for hånd og med håndverktøy. Huset ble i bokstavelig forstand laget for hånd.
Bygningen han skapte var preget av tidens mote, men tolket og tilpasset lokal skikk og bruk. Nettopp disse lokale og individuelle særtrekkene er det som bidrar til å gjøre den norske byggeskikken mangfoldig, spennende og bevaringsverdig. Materialvalg og tekniske løsninger var som oftest trygt forankret i tradisjoner bygget på erfaring og utprøving over lang tid. Den faglige omsorgen som ble lagt i arbeidet har vist seg å gi en levetid langt utover det som er forventet av dagens moderne bygg.
Det er lett å tenke at tradisjonelle håndverksfag er nettopp det, tradisjonelle og uforanderlige. Men innenfor de fleste fagområder skjer det en utvikling over tid. Som oftest ved små nesten umerkelige trinn, andre ganger ved store sprang som fører til gjennomgripende endringer. Ny teknologi og nye materialer, metoder og idealer avløser tidligere praksis og eldre tankesett. Mye kunnskap knyttet til denne tradisjonelle formen for snekkerarbeid har derfor gått tapt. En moderne bygningshåndverker som i hovedsak arbeider med å montere og tilpasse ferdigproduserte deler, kan lett føle seg som ufaglært i eget fag i forsøket på å gjenskape tidligere tiders arbeid. Teknologien og arbeidsmetodene har i mange tilfelle vært ute av bruk i mer enn hundre år. Men det skjer et aktivt arbeid med flere involverte for å revitalisere kunnskapen.
I samarbeid med studiet i tradisjonelt bygghåndverk og teknisk bygningsvern ved NTNU har Norsk håndverksinstitutt hatt faglig ansvar for en rekke fagsamlinger med tema knyttet til eldre snekkerhåndverk. Håndverksmiljø fra både Norge og Sverige har blitt invitert til å delta, særlig forskings- og utdanningsinstitusjoner som arbeider med bygningsvern, men også håndverksmiljø ved mange av de større museene og frittstående håndverkere.
Samlingene har flere mål. Ved arbeid på fredede og verneverdige hus blir det ofte stilt krav om at en skal benytte de samme teknikkene og materialene som ble brukt da huset ble bygget. I dette ligger ikke bare å kunne kopiere verktøybruken, men også å forstå de faglige vurderingene som ligger til grunn for utforming, materialvalg og tekniske løsninger. Det å beherske de tradisjonelle prosessene setter snekkeren i stand til selv å kunne forme bygningsdeler i tråd med de originale kvalitetene og dimensjonene som en finner i bygningen. Ved å kunne ta utgangspunkt i et mindre foredlet materiale står håndverkeren friere og blir bedre i stand til å ta vare på de små, men svært viktige detaljene i byggeskikken. Formålet er ikke å erstatte moderne hjelpemidler der de er mest formålstjenlige, men erfaringene viser at mange vet å sette pris på den økte fleksibiliteten som mange av de eldre metodene gir. Ofte viser de seg også å være overraskende effektive og rasjonelle.
Innredningen på et av bolighusene på Ringsveen gård, 2008. Foto: Norsk håndverksinstitutt.
Snekker- og bygningshåndverket i Norge har også en svært rik og variert verktøykultur som i forskningssammenheng ofte har fått alt for lite oppmerksomhet. Gjennom å studere denne gjenstandskulturen med et håndverksfaglig blikk, er den ikke bare en sentral kilde til å forstå og til dels tidfeste arbeidsmåtene i håndverket på en nyansert måte, men kan også lede til kunnskap om faglig utvikling, om regionale forskjeller og om tradisjonslinjer i håndverket.
Tilgang på godt og riktig verktøy er en forutsetning for å kunne ta mange av de tradisjonelle prosessene i bruk. Som arbeidsprosessene har også det tradisjonelle verktøyet vært ute av bruk i lang tid. Vi viderefører derfor en flere hundreårig tradisjon i trearbeidsfagene der håndverkeren selv lager f.eks. sine egne høvler. Slik tar en vare på regionale særtrekk, samtidig som en får økt forståelse for funksjonaliteten og kvalitetene en finner i det eldre verktøyet.
Snekkerkisten til Maans Maansen, 1867. Foto: Norsk håndverksinstitutt.
Spor etter bearbeiding og oppmerking kan gi viktig informasjon om hvordan arbeidsprosessene har blitt utført og om verktøyet som er brukt. Eldre verktøy er i seg selv en viktig kilde – små detaljer ved utformingen kan gi viktig informasjon om bruken.
Arbeidsmåten med å tenke sammen rundt en felles problemstilling har vist seg effektiv, og kunnskapsnivået har økt markant de senere årene. Praksisen kan likne fagfellevurdering innenfor akademia. Der bidrar praksisen til å kvalitetssikre teorier og publikasjoner. Å prøve ut handverksteori i et kompetent fagfellesskap handler om det samme, å bekrefte eller korrigere noe.
Det er svært gledelig å registrere at kunnskapen og interessen for temaet er økende blant aktive håndverkere som arbeider på eldre hus. Stadig flere tar kunnskapen i bruk og setter pris på den økte fleksibiliteten som de eldre metodene gir. Å være med å skape arenaer der handverkskunnskap blir delt, vil være en viktig del av Norsk håndverksinstitutts arbeid også i fremtiden.
Billedtekst forsidebildet: Fra utprøving av tradisjonelt håndverktøy på fagsamlingene. Foto: Norsk håndverksinstitutt.