For mange er immateriell kulturarv en kilde til identitet med forankring i historien. Filosofi, verdier og tenkemåter blir overført gjennom muntlige tradisjoner, språk og andre former for ikke-materiell kommunikasjon, og dette utgjør samfunnslivets fundament. Noen av tradisjonene, kunnskapen og uttrykkene er i ferd med å gå tapt, mens andre har gode vilkår for å bli videreført.
Ett av verktøyene i arbeidet for å videreføre immateriell kulturarv i ulike deler av verden har vært å etablere nasjonale oversikter. Landene som har sluttet seg til konvensjonen skal lage slike oversikter. Et av kravene fra UNESCO er at fortegnelsen skal oppdateres jevnlig, det vil si at statsparten skal ha oversikt over arbeidet til de miljøer som omfattes av konvensjonen. Bidragsytere som registrerer sine bidrag på fortegnelsen vil derfor bli bedt om å oppdatere informasjon om arbeidet med tre års mellomrom.
Her er et knippe eksempler på nasjonale fortegnelser i andre land:
- Belgia
- Canada
- Estland
- Finland
- Hellas
- Hviterussland
- India
- Mauritius
- Nederland
- Serbia
- Skottland
- Sverige
- Sveits
- Tyskland
- Ungarn
- Østerrike
- UNESCOs arbeid med lister og fortegnelser