Triveligere enn Orwells bok. Toraderspilling på en båt i Oslofjorden en vårdag i 1984.

Spille trekkspill på gehør

Å spille på gehør betyr å lære melodier etter hukommelse istedenfor etter noter. Som lagringsmedium brukes lydfiler, CD'er eller kassetter. Basis for repertoaret er eldre svensk-norsk populærstil. Dette skiller seg fra folkemusikken i og med at en stor del av populærstilen ble komponert der og da.

Skrevet av J-T-Karlsen. Sist oppdatert 30. juni 2019. Vil du gjenbruke innholdet? Innholdet har fri gjenbruk

Om tradisjonen og kunnskapen

Hvilke elementer som jeg legger vekt på ved trekkspillingen:
1: Læring av melodier ved herming. Dette gjelder herming etter lydfiler, filmer, grammofonplater, og levende musikk.
2: Egne komposisjoner som bevares som lydfiler. Avspilles på kassettbånd, læres utenat slik at melodiene fremføres i rett stil, spilles senere inn på CD. Dette er dokumentasjonen; noter finnes ikke.
3: Notespilling. Staving gjennom noter gjengis på kassettbånd, læres utenat, og kan spilles inn senere. Noter finnes, og kan henvises til.
4: Aktivt valg av eldre instrumenter for å spille eldre melodier på en autentisk måte. Jeg spiller enrader, torader, pianospill (piano også), knappespill, både norsk og svensk system.
5: Handelsvirksomhet for å finne rett instrument til den og den settingen. Innebærer også å få kontakt med folk som kan utføre vedlikehold og reparasjon av instrumentene.

Et særtrekk med trekkspilling slik jeg ser det:
Trekkspilling krever en balanse mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Notelesning kan forstyrre denne prosessen, og bør kun brukes i første fase når melodier skal læres. Frigjøring fra notene må skje så fort som mulig. Jeg er altså slik laget oppi huet, men er fullt klar over at andre har det på en annen måte.

Når jeg holder på med trekkspilling:
Utgangspunktet var en hobby, som jeg kun regnet med ville være til husbruk. Så kom det inn sosiale sammenhenger så som musisering i kameratflokken. I den sammenheng kunne jeg spille alene, men det utviklet seg fort til samspill. Siden kunne dette utvikle seg til sporadiske spillejobber, enten alene eller flere sammen. Fra dag en følte jeg at det var viktig å legge vekt på at eget og de andres særpreg ivaretas. For mye dominans i retning av en bestemt stil kan binde folk for mye. Over en periode på nærmere 50 år kan det gjøres følgende oppsummering:

1: Spilling til husbruk. Dette omfatter øving på melodier jeg kan, og på nye melodier jeg vil lære. Gjentagelse er alfa og omega for å få etablert en egen unik stil.
2: Spilling på uformelle sammenkomster. Dette gjelder bl.a. vennetreff, buskspilling, møter i foreninger osv. Improvisert repertoar.
3: Jobb i museumssammenheng. Til det brukes eldre trekkspill som gir den rette klangfargen, og som skaper stemning. Improvisert repertoar.
4: Spilling på eldresentre. Bruk av eldre trekkspill anser jeg i disse tilfellene som et must, for erfaring viser at demente beboere bringes tilbake til den tiden de var unge og sterke. En vitamininnsprøytning av det slaget har en terapeutisk effekt. Ikke det at jeg er noen terapeut, men det er gledelig å se at folk får sin verdighet tilbake for en kort tid.
5: Konsertspilling. Dette kan være av mange slag. Den ene ytterligheten kan være åpning av et arrangement, eller spilling som en programpost. Den andre ytterligheten er en konsert med varighet 30-45 minutter. Repertoaret må i dette tilfellet være nøye planlagt. Mellom melodiene må jeg også planlegge grundig hva jeg har tenkt å si for å presentere melodiene.
6: Trekkspilling i forbindelse med prosjekter: Disse bør settes opp i et eget avsnitt, for disse prosjektene bør nevnes. I tillegg er det noen synspunkter som også bør tas frem.

Prosjektbasert trekkspilling:
2005: Prosjektet "I Karl-Erik Forsslunds spor", finansiert av Kulturrådet, under Statens Kunstnerstipend. Hovedtyngden av arbeidet ble gjort i løpet av tiden fra 2004 til 2006. Basis var Karl-Erik Forsslunds store bokverk om Dalarna, som forøvrig ikke ble fullført. I alle fall ble mye musikk fra Dalarna gjenoppdaget, og det meste ble innspilt med et trekkspill fra 1920-årene. Dette passet bra, for hovedtyngden av Forsslunds arbeid med å samle folkemusikk fra Dalarna skrev seg fra nettopp 1920-årene. Mange av melodiene var lite kjente.
2011: Prosjektet "I Jularbo-Kalles rike", finansiert av Romanifolkets/ Taternes Kulturfond. Forarbeidet begynte allerede i førjulstiden 2009, og fortsatte deler av 2010 for egen regning og risiko. Innspillingen av 2 CD'er ble utført i 2011, avbrutt av reiser i Sverige. Sluttrapporten ble forøvrig sendt fra Luleå i Sverige.
2012: Prosjektet "I Jularbo-Kalles rike - En gjenvisitt", finansiert av Romanifolkets/ Taternes Kulturfond. Alle de innspillingene jeg ikke rakk, ble til en tredje CD, og det ble også laget en video av mine eskapader i Sverige.
2015: Musikk ved arrangementet "Kulturvandring på Skojareberget" i nærheten av Dals-Ed i Sverige, samt etterfølgende konsert i Dals-Ed. Jeg bidrog med musikk av Karl Jularbo. Musikk etter Karl Fredrik Rosenberg (Fant-Karl) ble fremført sammen med Mary Barthelemy og Olav Nyhus. En tredje musiker, Jan Taubøll fremførte melodier på klassisk gitar, både flamenco, og eldre spansk musikk med opphav i gitano-kulturen. Prosjektet ble finansiert av Clara Lachmanns Fond og Romanifolkets/ Taternes Kulturfond.
2017: "Den Magiske Veien", finansiert av Kommunal- og Moderniseringsdepartementet, og i samarbeid med Hilmar Bussi Karlsen-Rosenborg og Ritha Sonni Haugli Karlsen. Dette gikk på både fortelling og musikk fra tradisjonellt reisendeliv. Vi tre utfylte hverandre meget bra.
2018-2019: "Den Magiske Veien", oppfølgende prosjekt finansiert av samme departement. I tillegg til oss tre aktører hadde vi også samarbeid med Mary Barthelemy og Olav Nyhus. "Den Magiske Veien" er et prosjekt som bør fortsettes så lenge det fins midler til det, ikke minst fordi at det er flere elementer inne i bildet her.
2018-2019: "Det Mangfoldige Reisendelivet", finansiert samme sted som foregående. Dette begynte som en musical med to aktører, men endte opp med en aktør, nemlig undertegnede som forteller og musiker. De siste 6 forestillingene kom under paraplyen "Den Kulturelle Spaserstokken". Mulig fortsettelse kan følge, men først om ett års tid. "Den Kulturelle Spaserstokken" er en mulighet, men konseptet kan også brukes f eks i museumssammenheng.
2019: Karl Jularbo - Jan T Karlsen, en konsert på Riksscenen i februar. Musicalen som utgjorde "Det Mangfoldige Reisendelivet" ble omgjort til en fortelling med musikalske innslag på en og en halv time, med undertegnede som forteller, hvor jeg vekselvis var meg selv og vekselvis spilte rollen som Karl Jularbo. Ett av instrumentet som ble brukt, var bl.a. samme merket som Karl Jularbo brukte på 1920-tallet, og mye av musikken som ble presentert var fra den tiden.

Fordeler og fallgruver med prosjektrelatert og/ eller kommersiell musikervirksomhet:
Etter å ha holdt på med trekkspilling i flere tiår er denne virksomheten en naturlig og stimulerende fortsettelse. Men da snakker vi om jobb, ikke hobby. Dessuten innebærer konsertspilling et paradoks. Innøving av tekst og musikk er full dags jobb over flere måneder. Hvor mange melodier man får med i løpet av halvannen time er også begrenset, i høyden 15-20 melodier. Det sier seg selv at man kan bli litt ensporet når det gjelder repertoar. Det er ytterst viktig å huske på kilden til den musikalske inspirasjonen. Det er nemlig slik at hensikten med å holde på med denne virksomheten består i at trekkspilling har mening i seg selv. Dessuten skaper trekkspill god stemning i mange sammenhenger, ikke bare på konserter. For å holde på et stort og allsidig repertoar er det ytterst viktig å huske på dette. Bare på denne måten kan trekkspilling oppfattes som et kulturuttrykk. Når trekkspilling går over til å bli en jobb, med masse øving og andre forberedelser, for ikke å snakke om firmaregnskaper etter at arbeidet er utført, så bør man se forskjellen på kulturuttrykk i seg selv på den ene siden, og kommersiell virksomhet på den andre siden.

Gehørspilling med andre instrumenter enn trekkspill:
Da jeg var barn, så var det 'å spille vilt' ganske uglesett. I min tidlige barndom tok jeg pianotimer, men la dette på hyllen etter 3-4 år, da jeg ble tenåring. Noter lærte jeg aldri, for spillefrøkna spilte opp igjen melodiene, slik at jeg lærte dem utenat. Av en eller annen grunn ble jeg ofte oppfattet som tregere enn det jeg egentlig var. Når det gjaldt det jeg skulle lære, så var det mye annet jeg hadde lyst til å spille istedenfor alle etydene, eller hva de nå ble kalt. Uansett, der hvor det finnes et piano, kan jeg bare sette meg ned og 'spille vilt' den dag i dag. Trekkspill har jeg 'spilt vilt' stort sett hele tiden. Nå, i en alder av rundt 70 år, skjer det merkelige at jeg har lyst til å begynne på nytt. Jeg har fått restaurert to bratsjer, og har begynt å spille på dem. Jeg regner ikke med å bli noen ekspert, men det var sånn jeg begynte med trekkspill for snart 50 år siden. Jeg regnet ikke med å komme så langt den gangen heller. Den innstillingen bør man ta vare på, for det er selve kilden til kulturelementet, nemlig kulturelementet i seg selv.

Andre med samme kulturuttrykk:
Det er mange måter å spille trekkspill på. Det kan være alene, etter noter eller gehør, i trekkspillklubber, i orkestre med ulik instrumentbesetning, forskjellige sjangere. Trekkspill finnes i hele verden, og i alle mulige sjangere. Mine sjangere er svensk-norsk populærstil, enkelte amerikanske folketoner, engelske Playford-danser (John Playford, 1623 – 1686, musikkforlegger i London), saker&ting jeg hørte fra barnsben av, samt egne komposisjoner

Andre miljøer hvor jeg vet at det aktive trekkspillmiljøer:
Hønefoss: Der er det et aktivt miljø rundt trekkspillmuseet etter H.H. Henschien. Imidlertid har jeg ikke deltatt.

Östersund: Miljø for toradere. Både her og i Hønefoss har jeg snakket med en toraderspillemann som har vært aktiv i begge miljøene. Jeg trodde at han var norsk, men han var fra Lappland.

Avesta: Aktiv trekkspillklubb: Jularbo-Gille. Disse arrangerer Jularbodagen hver første lørdag i november, og arrangementet har pågått uavbrutt siden 1968.

Avan utenfor Luleå: Foreningen Buskspel i Norr arrangerer midt i august en trekkspillfestival samtidig med markedet Höslaget. Buskspel i Norr har pågått i 25 år, mens Höslaget har holdt på i 20 år.

Hedemora-distriktet: Den dag i dag finnes det et miljø for enradere. Instrumentmerket Malmling er populært og etterspurt, og det finnes mange enradermelodier på repertoaret. Noe av materialet finnes i to av heftene til Karl-Erik Forsslund – Nås og Floda. Tradisjonsbærerne opprinnelig var Olof Tillman og to generasjoner av familien Jonth. I denne tradisjonskjeden var også Alfred Karlsson og Karl Oskar Karlsson, hvor sistnevnte senere ble kjent under navnet Kalle Jularbo.

Jularbofestivalen i Järpliden: Arrangeres hver sommer. Norske og svenske musikere deltar. Også en god del buskspilling, litt avhengig av været.

Alle snakker om Ranseter-festivalen, men jeg har aldri vært der. Det blir på en måte for stort. Jeg var også på Titano-festivalen i 1985, men det gav ikke mersmak å vasse i gjørme pga vekslende vær. Uansett, så er det liten stas å drukne i mengden.

Kommentar: Det finnes langt flere. Imidlertid fører jeg opp disse miljøene, i og med at jeg selv har vært der, eller snakket med folk som har vært der. Det er også en mengde festivaler på forskjellige steder, og det eksisterer en gjøglersti som iallfall går igjennom det nordlige Sverige og muligens inn i Finland.

Egentlig er jeg lite avhengig av festivaler, men mer av opplevelser, hendelser, steder og folk. Og ikke minst naturen - den er til syvende og sist den store inspirasjonskilden. Det tidløse kommer også inn her, for når det gjelder trekkspillmusikk blander tidene seg sammen på en karakteristisk måte, noe som den vedlagte videoen vil vise. Tidene blander seg sammen for meg også, for de vedlagte fotografier har et tidsspenn på 45 år. Men selvom aldringen går sin naturlige gang, så holder trekkspillene meg ung innvendig, Da jeg gikk på skolen, hadde vår kunstinteresserte rektor satt opp skiltet 'Ars longa - vita brevis', noe som betyr: Kunsten er lang, og livet er kort.

Utøvere med høy kompetanse

Uten å skryte, så har jeg en viss ferdighet. På det nåværende tidspunkt navngir jeg ikke andre. Senere kan dette bli aktuelt.

Pga av min tilknytning til Sverige har jeg mest erfaring fra de miljøene jeg har nevnt i forrige punkt. Og jeg kan underskrive på at ferdighetene der er meget gode. Uten forkleinelse for Norge er min erfaring at nivået i Sverige er høyest. Dette har litt med at det har utviklet seg en ‘Jularbo-kultur’, hvor hans spillestil tilstrebes i stor grad. Personlig er jeg ikke så begeistret for copy-cats, for enhver får bruke den stilen som er naturlig. Da jeg selv drev samspill med sånne med Jularbo-stil, fanget jeg likevel opp en god del stildrag, som jeg senere har brukt på en moderat måte.

Kunnskapsoverføring

1: På musikk- og kulturskoler, selv om det er relativt liten interesse for trekkspill. Men det finnes.
2: Spilling etter noter. Mange folkemusikkmiljøer er blitt meget fokusert på å lære melodier etter noter. Dette kan passe for noen. Jeg har som sagt stavet meg igjennom noen stykker, men min erfaring er at jeg husker note-lærte melodier dårligere enn dem som jeg tar på gehør.
3: Læring etter gehør, på festivaler og sammenkomster, etter lydfiler og videoer, fra CD’er osv.
4: Fra spillemann til spillemann. Jeg har vært med på dette selv, både i lærer-rollen og elev-rollen.

Historisk bakgrunn

Et utfordrende spørsmål, for å si det sånn. Svaret må bli i henhold til mitt syn på saken.

Historikk: Frem til 1950-tallet var populærmusikken dominert av trekkspill og andre instrumenter som støttet opp. Eksempel på instrumentbesetninger var trekkspill, piano, kraftig gitar eller banjo, en eller annen bass. Denne bassen kunne klimpres på, eller kunne bli brukt som strykbass.

Så gikk det over til afro-amerikansk stil, med Elvis Presley som en begynnende trendsetter. Midt på 1960-tallet kom det såkalte Nygårdssjokket, med ny instrumentbesetning. Denne gikk på trekkspill, fele og bass. Stilen gikk mer i retning av slåtter, mens det før om årene hadde gått mye på kunststil og populærstil. Denne stilen var populær iallfall ut 1970-årene.

Senere hen utviklet trenden etter Oddvar Nygård seg i retning av en subkultur. Det er denne subkulturen det bl.a. undervises i på Musikkhøgskolen, under navnet Folkemusikk. For all del ingen forkleinelse fra min side, men folkemusikk er ikke det samme som eldre populærstil, som jeg representerer.

Dagens situasjon: Populærmusikken er i dag rock. Hvis det er snakk om en musikkbegivenhet, så er dette synonymt med en rockekonsert. En musikkbegivenhet på f eks 1950-tallet var trekkspill med tilhørende instrumenter, eller klassisk musikk. Deri ligger forskjellen, og deri ligger utfordringene. Uansett hvordan man ser det, så er trekkspillmiljøene blitt subkulturer spredt på forskjellige steder i Norge og Sverige. Forutsetningene på at disse skal bestå er at disse subkulturene og enkeltpersonene må tas vare på.

Plan for videreføring

Alle steder jeg har vært, har utøverne, med noen få unntak, vært i fremskreden alder. Jeg med 1949 som fødselsår er ung i denne sammenhengen. Når vi er borte om noen år, så vil det kun være lydfiler og videoer igjen av oss. Så melodiene kan læres, hvis interessen for trekkspill blant de unge skulle ta seg opp igjen.

Min generasjon, altså 1940-tallerne, lærte ferdigheter på en annen måte, da data var fraværende i vår hverdag, og TV kom da vi var halvvoksne. Vi var fysisk aktive på en lekende og eksperimentell måte, og vår fritid var lite organisert. Vi lærte også en del praktiske ferdigheter, og dette kom av seg selv, da miljøet var slik. I mange av disse aktivitetene var høyre hjernehalvdel aktiv, og mange av den årgangen har to virksomme hjernehalvdeler.

Yngre generasjoner er mer bundet av data og lesning. Utdannelsen av i dag er mer fokusert på venstre hjernehalvdel enn det var før. Jeg har prøvd å lære yngre generasjoner om trekkspill, og det er vanskelig for dem å forstå hvordan jeg kan bruke høyre og venstre hånd på en gang. Videre er det mange som spør hvorfor det ikke er noen elektrisk kontakt. Når jeg sier at det er luften som lager lyd, så finner de det helt utrolig. I slike tilfeller tenker jeg musikkskole eller kulturskole. Utfordringen da blir at alle lærer det samme, og at det blir for lite rom til eksperimentering.

En annen utfordring er lærerne. En skoleretning går på å undertrykke evnen til å lære utenat, slik at notelesning er basis for å lære. Jeg vet at det også finnes en skoleretning som ønsker det motsatte. Skulle jeg gi et råd til kulturskoler eller musikkskoler, så burde de ta kontakt med utøvere så fort som mulig. Erfaring til utøverne er viktigere enn en eller annen skoleretning. Og nye utøvere bør også få såpass mye frihet at det blir mulig å utprøve nye veier. Uansett så stopper ikke verden. Trekkspillet finnes overalt i verden, og alle sjangere finnes også, som tidligere nevnt.

En siste utfordring er meg selv, på den måten at jeg stadig må utfordre meg selv. Jeg blir aldri ferdig med trekkspillingen enten jeg ser på den som en hobby eller en jobb, og jeg kommer aldri til å bli utlært. Og så kommer den ubendige trangen til å gjøre en handel. Stadig oppdager jeg nye saker. Siste oppdagelsen var det tradisjonelle schweiziske trekkspillet, kalt schwyzeroergeli. Jeg fikk prøve et slikt instrument, og fant ut at det var egnet til langt mer enn tyrolermelodier. En mulighet er å gå på ebay og kjøpe ett instrument jeg strengt tatt ikke har råd til. Eller jeg kan gjøre det på den morsomme måten, nemlig å dra til Schweiz på lykke og fromme, og komme over et instrument i en eller annen brukthandel. Denne handelsvirksomheten er også en del av kulturuttrykket, for alle mine instrumenter er skaffet på denne måten.

Kan du bidra med innhold til artikkelen? Foreslå bilder til bidraget eller foreslå forbedringer av tekst

Spørsmål og kommentarer

Legg igjen en kommentar