Triveligere enn Orwells bok. Toraderspilling på en båt i Oslofjorden en vårdag i 1984.

Spille trekkspill på gehør

Å spille på gehør betyr å lære melodier etter hukommelse istedenfor etter noter. Som lagringsmedium brukes lydfiler, CD'er eller kassetter. Basis for repertoaret er eldre svensk-norsk populærstil. Dette skiller seg fra folkemusikken i og med at en stor del av populærstilen ble komponert der og da.

Skrevet av J-T-Karlsen. Sist oppdatert 16. mai 2017. Vil du gjenbruke innholdet? Innholdet har fri gjenbruk

Om tradisjonen og kunnskapen

Deles opp i følgende underelementer:
1: Læring av melodier ved herming. Dette gjelder herming etter lydfiler, filmer, grammofonplater, og levende musikk.
2: Egne komposisjoner som bevares som lydfiler. Avspilles på kassettbånd, læres utenat slik at melodiene fremføres i rett stil, spilles senere inn på CD. Dette er dokumentasjonen; noter finnes ikke.
3: Notespilling. Staving gjennom noter gjengis på kassettbånd, læres utenat, og kan spilles inn senere. Noter finnes, og kan henvises til.
4: Aktivt valg av eldre instrumenter for å spille eldre melodier på en autentisk måte. Jeg spiller enrader, torader, pianospill (piano også), knappespill, både norsk og svensk system.

Kommentarer:
1: Trekkspilling krever en balanse mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Notelesning kan forstyrre denne prosessen, og bør kun brukes i første fase når melodier skal læres. Frigjøring fra notene må skje så fort som mulig. Jeg er altså slik laget oppi huet, men er fullt klar over at andre har det på en annen måte.
2: Spiller både alene, og sammen med andre. Mener at det er viktig å legge vekt på at eget og de andre særpreg ivaretas. For mye dominans i retning av en bestemt stil kan binde folk for mye.

1: Til husbruk. Dette omfatter øving på melodier jeg kan, og på nye melodier jeg vil lære. Gjentagelse er alfa og omega for å få etablert en egen unik stil.
2: I uformelle sammenkomster. Dette gjelder bl.a. vennetreff, buskspilling, møter i foreninger osv. Improvisert repertoar.
3: Jobb i museumssammenheng. Til det brukes eldre trekkspill som gir den rette klangfargen, og som skaper stemning. Improvisert repertoar.
4: Spilling på eldresentre. Bruk av eldre trekkspill anser jeg i disse tilfellene som et must, for erfaring viser at demente beboere bringes tilbake til den tiden de var unge og sterke. En vitamininnsprøytning av det slaget har en terapeutisk effekt. Ikke det at jeg er noen terapeut, men det er gledelig å se at folk får sin verdighet tilbake for en kort tid.
5: Konsertspilling. Dette kan være av mange slag. Den ene ytterligheten kan være åpning av et arrangement, eller spilling som en programpost. Den andre ytterligheten er en konsert med varighet 30-45 minutter. Repertoaret må i dette tilfellet være nøye planlagt. Mellom melodiene må jeg også planlegge grundig hva jeg har tenkt å si for å presentere melodiene.

Kommentarer:
1: Hensikten med å holde på med denne virksomheten består i at trekkspilling har mening i seg selv. Dessuten skaper trekkspill god stemning i mange sammenhenger. Sånn sett oppfattes dette som et kulturuttrykk. Når trekkspilling er jobb, så vil det være penger inn i bildet – trekkspillingen går i retning av å være kommersiell.
2: Det er mange måter å spille trekkspill på. Det kan være alene, etter noter eller gehør, i trekkspillklubber, i orkestre med ulik instrumentbesetning, forskjellige sjangere. Trekkspill finnes i hele verden, og i alle mulige sjangere. Mine sjangere er svensk-norsk populærstil, enkelte amerikanske folketoner, engelske Playford-danser (John Playford, 1623 – 1686, musikkforlegger i London), saker&ting jeg hørte fra barnsben av, samt egne komposisjoner

Meget glad for akkurat dette spørsmålet. I første rekke kan vi begynne med meg selv, Jan T Karlsen. Jeg begynte å spille trekkspill i en alder av 21, og har holdt på i snart 46 år. Stort sett har jeg operert alene, men har vært i samspill med en som spilte både banjo og piano. Så var jeg i en gammeldansgruppe med bl.a. Atle Lien Jenssen. Over en periode på 24 år var jeg spillemann i en leikarring i Telemark. For tiden er jeg i ferd med å innlede samarbeid med et par som lager egne viser. Men jeg er eneste trekkspilleren, og jeg er nøye på at hver og en skal beholde særpreget.

Andre miljøer hvor jeg vet at det aktive trekkspillmiljøer:
Hønefoss: Der er det et aktivt miljø rundt trekkspillmuseet etter H.H. Henschien. Imidlertid har jeg ikke deltatt.

Östersund: Miljø for toradere. Både her og i Hønefoss har jeg snakket med en toraderspillemann som har vært aktiv i begge miljøene. Jeg trodde at han var norsk, men han var fra Lappland.

Avesta: Aktiv trekkspillklubb: Jularbo-Gille. Disse arrangerer Jularbodagen hver første lørdag i november, og arrangementet har pågått uavbrutt siden 1968.

Avan utenfor Luleå: Foreningen Buskspel i Norr arrangerer midt i august en trekkspillfestival samtidig med markedet Höslaget. Buskspel i Norr har pågått i 25 år, mens Höslaget har holdt på i 20 år.

Hedemora-distriktet: Den dag i dag finnes det et miljø for enradere. Instrumentmerket Malmling er populært og etterspurt, og det finnes mange enradermelodier på repertoaret. Noe av materialet finnes i to av heftene til Karl-Erik Forsslund – Nås og Floda. Tradisjonsbærerne opprinnelig var Olof Tillman og to generasjoner av familien Jonth. I denne tradisjonskjeden var også Alfred Karlsson og Karl Oskar Karlsson, hvor sistnevnte senere ble kjent under navnet Kalle Jularbo.

Jularbofestivalen i Järpliden: Arrangeres hver sommer. Norske og svenske musikere deltar. Også en god del buskspilling, litt avhengig av været.

Alle snakker om Ranseter-festivalen, men jeg har aldri vært der. Det blir på en måte for stort. Jeg var også på Titano-festivalen i 1985, men det gav ikke mersmak å vasse i gjørme pga vekslende vær. Uansett, så er det liten stas å drukne i mengden.

Kommentar: Det finnes langt flere. Imidlertid fører jeg opp disse miljøene, i og med at jeg selv har vært der, eller snakket med folk som har vært der. Det er også en mengde festivaler på forskjellige steder, og det eksisterer en gjøglersti som iallfall går igjennom det nordlige Sverige og muligens inn i Finland.

Egentlig er jeg lite avhengig av festivaler, men mer av opplevelser, hendelser, steder og folk. Og ikke minst naturen - den er til syvende og sist den store inspirasjonskilden. Det tidløse kommer også inn her, for når det gjelder trekkspillmusikk blander tidene seg sammen på en karakteristisk måte, noe som den vedlagte videoen vil vise. Tidene blander seg sammen for meg også, for de vedlagte fotografier har et tidsspenn på 45 år. Men selvom aldringen går sin naturlige gang, så holder trekkspillene meg ung innvendig, Da jeg gikk på skolen, hadde vår kunstinteresserte rektor satt opp skiltet 'Ars longa - vita brevis', noe som betyr: Kunsten er lang, og livet er kort.

Utøvere med høy kompetanse

Uten å skryte, så har jeg en viss ferdighet. På det nåværende tidspunkt navngir jeg ikke andre. Senere kan dette bli aktuelt.

Pga av min tilknytning til Sverige har jeg mest erfaring fra de miljøene jeg har nevnt i forrige punkt. Og jeg kan underskrive på at ferdighetene der er meget gode. Uten forkleinelse for Norge er min erfaring at nivået i Sverige er høyest. Dette har litt med at det har utviklet seg en ‘Jularbo-kultur’, hvor hans spillestil tilstrebes i stor grad. Personlig er jeg ikke så begeistret for copy-cats, for enhver får bruke den stilen som er naturlig. Da jeg selv drev samspill med sånne med Jularbo-stil, fanget jeg likevel opp en god del stildrag, som jeg senere har brukt på en moderat måte.

Kunnskapsoverføring

1: På musikk- og kulturskoler, selv om det er relativt liten interesse for trekkspill. Men det finnes.
2: Spilling etter noter. Mange folkemusikkmiljøer er blitt meget fokusert på å lære melodier etter noter. Dette kan passe for noen.
3: Læring etter gehør, på festivaler og sammenkomster, etter lydfiler og videoer, fra CD’er osv.
4: Fra spillemann til spillemann. Jeg har vært med på dette selv, både i lærer-rollen og elev-rollen.

Historisk bakgrunn

Et utfordrende spørsmål, for å si det sånn. Svaret må bli i henhold til mitt syn på saken.

Historikk: Frem til 1950-tallet var populærmusikken dominert av trekkspill og andre instrumenter som støttet opp. Eksempel på instrumentbesetninger var trekkspill, piano, kraftig gitar eller banjo, en eller annen bass. Denne bassen kunne klimpres på, eller kunne bli brukt som strykbass.

Så gikk det over til afro-amerikansk stil, med Elvis Presley som en begynnende trendsetter. Midt på 1960-tallet kom det såkalte Nygårdssjokket, med ny instrumentbesetning. Denne gikk på trekkspill, fele og bass. Stilen gikk mer i retning av slåtter, mens det før om årene hadde gått mye på kunststil og populærstil. Denne stilen var populær iallfall ut 1970-årene.

Senere hen utviklet trenden etter Oddvar Nygård seg i retning av en subkultur. Det er denne subkulturen det bl.a. undervises i på Musikkhøgskolen, under navnet Folkemusikk. For all del ingen forkleinelse fra min side, men folkemusikk er ikke det samme som eldre populærstil, som jeg representerer.

Dagens situasjon: Populærmusikken er i dag rock. Hvis det er snakk om en musikkbegivenhet, så er dette synonymt med en rockekonsert. En musikkbegivenhet på f eks 1950-tallet var trekkspill med tilhørende instrumenter, eller klassisk musikk. Deri ligger forskjellen, og deri ligger utfordringene. Uansett hvordan man ser det, så er trekkspillmiljøene blitt subkulturer spredt på forskjellige steder i Norge og Sverige. Forutsetningene på at disse skal bestå er at disse subkulturene og enkeltpersonene må tas vare på.

Plan for videreføring

Alle steder jeg har vært, har utøverne, med noen få unntak, vært i fremskreden alder. Jeg med 1949 som fødselsår er ung i denne sammenhengen. Når vi er borte om noen år, så vil det kun være lydfiler og videoer igjen av oss. Så melodiene kan læres, hvis interessen for trekkspill blant de unge skulle ta seg opp igjen.

Min generasjon, altså 1940-tallerne, lærte ferdigheter på en annen måte, da data var fraværende i vår hverdag, og TV kom da vi var halvvoksne. Vi var fysisk aktive på en lekende og eksperimentell måte, og vår fritid var lite organisert. Vi lærte også en del praktiske ferdigheter, og dette kom av seg selv, da miljøet var slik. I mange av disse aktivitetene var høyre hjernehalvdel aktiv, og mange av den årgangen har to virksomme hjernehalvdeler.

Yngre generasjoner er mer bundet av data og lesning. Utdannelsen av i dag er mer fokusert på venstre hjernehalvdel enn det var før. Jeg har prøvd å lære yngre generasjoner om trekkspill, og det er vanskelig for dem å forstå hvordan jeg kan bruke høyre og venstre hånd på en gang. Videre er det mange som spør hvorfor det ikke er noen elektrisk kontakt. Når jeg sier at det er luften som lager lyd, så finner dem det helt utrolig. I slike tilfeller tenker jeg musikkskole eller kulturskole. Utfordringen da blir at alle lærer det samme, og at det blir for lite rom til eksperimentering.

En annen utfordring er lærerne. En skoleretning går på å undertrykke evnen til å lære utenat, slik at notelesning er basis for å lære. Jeg vet at det også finnes en skoleretning som ønsker det motsatte. Skulle jeg gi et råd til kulturskoler eller musikkskoler, så burde dem ta kontakt med utøvere så fort som mulig. Erfaring til utøverne er viktigere enn en eller annen skoleretning. Og nye utøvere bør også få såpass mye frihet at det blir mulig å utprøve nye veier. Uansett så stopper ikke verden. Trekkspillet finnes overalt i verden, og alle sjangere finnes også, som tidligere nevnt.

Kan du bidra med innhold til artikkelen? Foreslå bilder til bidraget eller foreslå forbedringer av tekst

Spørsmål og kommentarer

Legg igjen en kommentar