Skautfelling

Om tradisjonen og kunnskapen

Av Solveig Torgersen Grinder og Jorid Martinsen, Norges Husflidslag

Det som beskrives videre er både en beskrivelse av en konkret praksis om hvordan man feller et koneskaut i Hardanger, og en beskrivelse av en metode for bevaring av praksis av immateriell kulturarv som er overførbar til andre praksiser/levende tradisjoner på immateriell kulturarvsfeltet.

Tradisjonen med å bruke hodeplagg har generelt gått tilbake i Norge, og koneskautet er ikke noe unntak fra dette. Når det kommer til koneskaut i Hardanger så handler det også om at det stadig har blitt færre personer som har praktisert kunnskapen å felle (klargjøre) skautet, «å bryte det» (tilpasse det brukerens hode), og skaute (kle det på brukeren). Ingebjørg Byrkjeland har så å si vært enerådene på dette de siste 30-40 årene. I tillegg er det i moderne tid mindre viktig å bruke draktdeler for å symbolisere sivilstatus, noe som kan ha ført til en ytterligere svekking av tradisjonen.

Et skaut er et hodeplagg som brukes å dekke hodet. Å bruke skaut for å dekke over håret for kvinner har vært og er vanlig i mange kulturer, og til mange ulike klesplagg. I Norge finnes det og brukes det skaut til mange bunader.

Koneskautet var tidligere en vanlig del av påkledningen til en gift kvinne når hun bar folkedrakt. Etter folkedraktene i Hardanger fikk status som bunad og bruk av denne ble knyttet til større private og familiære markeringer, ble bruken av skaut mer sporadisk. Disse markeringene er f.eks bryllup, barnedåp, konfirmasjon og til offentlige høytidsdager som 17. mai og julaften.

Begrepet «å skaute seg» betyr å ikle seg skautet og å ordne håret. Det finnes variasjoner for hvordan skautet settes på og det finnes varianter av selve skautet. I Hordaland har skautbruk til bunad vært spesielt utbredt. F.eks Slettskaut er langt grovere foldet enn det skautet som er mest vanlig å bruke til Hardangerbunaden. Av de felte skautene til Hardangerbunaden har man variantene kvammaskaut og sørfjordskaut. Det vi snakker om i denne teksten er sørfjordskautet, men teknikkene for å framstille de to ulike skautene ligger tett opp mot hverandre, med noen forskjeller i hvordan skautene brettes.

Bruken av skaut til Hardangerbunad har vært dalende i lengre tid, selv om det er en tradisjon med lang historie. Akkurat hvor lenge det felte skautet har vært i bruk er man ikke sikre på, men man tror at det kan ha blitt båret siden middelalderen. Det finnes felte skaut også i Sverige og Finland.

Skautet et av tynt, ganske tettvevd lerretsbinding av bomullskvalitet. Størrelsen er kvadratisk, 80-90 cm i begge retninger.
Videre trenger en stivelse som blandes ut med vann til en «passe fast» grøt. Tykkelsen på denne er ikke eksakt eller presist angitt, men baserer seg på hvordan utøveren liker den og får den til å fungere med stoffet.

Stivelsen som brukes i dag er risstivelse. Denne risstivelsen var tidligere vanlig i å ha i hjemmet, men ettersom det å stive tekstiler ikke lenger er dagligdags praksis er den vanskelig å få tak i. At stivelse har vært lett tilgjengelig i Norge baserer en på at lignende stiving av hvitt tøy ble gjort med for eksempel prestenes pipekrager og enkelte prydtekstiler i hjemmet. Overalt langs kysten har fjorden representert handelsveiene og har sørget for en rik tilgang på importerte varer.
Annen stivelse som kan ha blitt brukt før risstivelsen er potetmel og surmelk. Enkelte av deltakerne i kjernegruppa har testet ut stiving med surmelk uten å få dette til å fungere tilfredsstillende. I dag har Hardanger folkemuseum direkte avtale med en produsent i Belgia.

Framgangsmåte:
Skautet legges utbrettet og flatt på en slett flate som ikke avgir farge. Underlaget kan være en kjøkkenbenk eller et slett bord. Et mørkt bord fungerer best, sånn at man ser nå tekstilet er gjennomtrukket av stivelse.

Man starter med å fukte tekstilet lett, for så å brette skautet diagonalt i tre. Det er nødvendig at brettene måles og er like store i begge ender, et avvik på ca 4-5 mm er akseptabelt. Etter skautet er brettet kjevles det lett over sånn at brettene skal sette seg.

Deretter bearbeides skautet for å få inn stivelsen. Tekstilen skal være gjennomtrukket av stivelsen og det er hardt fysisk arbeid å få dette til.

Når stoffet er gjennomtrukket av stivelse starter selve fellingen, og til det trenger man et skråstilt fellebrett. Til fellingen bruker en 3 metallspiler med forskjellig dimensjon (fra 0,8 mm -1,2 mm og 1,5 mm), det kan for eksempel være en sykkeleike og to pianostrenger. Hvis pianostrengene kommer på rull må de bankes ut først for å kunne brukes. En må også være påpasselig at spilene ikke har skitt på seg som kan sverte av på tekstilet. Spilene må være lange nok til å rekke over hele skautet, men ikke så lange at man blir sliten i armene av å trekke dem ut gang på gang under fellingen. En trenger også en syl (gjerne skomakersyl) med kort nål og litt butt ende til å finjustere på foldene underveis, det er viktig at en ikke stikker hull i skautet.

Skautet festes så under klemmen på fellebordet og en begynner den møysommelige prosessen med å lage de ca 300 nødvendige foldene. Underveis fukter man skautet på nytt med en klut eller påfører mer stivelse om det er behov for dette.

Når hele skautet er felt pakker en det inn i et nytt stoffstykke og tørker det i stekeovnen på ca 60-70 grader i 2-3 timer, med ovnsdøra på gløtt. Skautet blir da hard som flatbrød. Etter dette river man ut skautet, det vil si at man drar i skautet så fellene slipper taket. Så åpnes det, legger det sammen igjen, stryker det og ruller det sammen til oppbevaring fram til bruk. Skautet oppbevares sammenrullet inntil det skal brukes.

Et skaut som er brukt gjentatte ganger og hvor foldene er blitt ødelagt av fuktighet, regne eller «knekk» er det behov for å felle skautet på nytt. Først må det da vaskes rent, skautet kokes på komfyren i 3-4 timer med tilsetning i vannet av f.eks Zalo og skylles deretter i kaldt vann. All stivelse må ut av tekstilen for å få et godt resultat ved neste felling.

Valken:
Skautet festet på hodet over en valk. Denne knyttes først til hodet med bånd, deretter legges skautet over. Før hadde skautene svært forseggjorte og vakre broderte bånd, i dag er skautebåndet gjerne et løst «pyntebånd» som knyttes fast helt til slutt. Masseproduksjon av forseggjorte pyntebånd gjorde på et tidspunkt at man ikke lenger benyttet håndlagede skautebånd. De skjulte båndene under skautet er av enklere sort. Valken kan være laget av trefinér eller papp som trekkes med ensfarget lys bommullstekstil. Valkens buede side er individuelt tilpasset brukerens hodeform.

Valken kom inn i draktskikken allerede i middelalderen, og siden da har gifte kvinner båret hvitt hodeplagg. Kilder viser at det var i bruk på 1600-tallet og at skautet med valken antakelig har gjennomgått mindre endring siden den gang enn selve drakta. Det ble brukt både i folkelig mote og i folkedrakt og er gått inn skikken for bunadbruk.

I dag er det en liten gruppe personer som har gått inn for å tilegne seg kunnskapen i å felle skaut før det er for sent. Det er to personer fra Folgefonn Husflidslag og to personer fra Ringøy og Bu bygdekvinnelag, samt leder ved Hardanger folkemuseum. I tillegg er det noen få personer uten direkte organisasjonstilknytning. Disse utgjør en kjernegruppe, som har som felles mål at kunnskapen skal komme i flere hender framover.

Praksisen berører et stort geografisk område, og mange som bor i dette område har ønske om å bruke koneskautet til sin bunad.
Å ”kle til brud” i bunad er en tradisjon som fremdeles finnes i området, hvor en brud ikke bare gifter seg i bunad, men også har brudekledersker, ofte kvinner fra nærområde og/eller familie, som hjelper bruden med å ta på seg bryllupsbunad og brudekrone.

Området har også en tradisjon for jonsokbryllupp, dvs iscenesatte «Barnebryllup» ved jonsok. De deltakende barna er kledd som et voksent bunadskledd brudefølge, og da har koneskautet vært en vanlig del av dette. Denne tradisjonen er med på å videreføre tradisjonskunnskapen i draktskikken knyttet til bryllup.

Å bli skautet som nygift og å bruke skaut til høytid er en skikk som har holdt seg bedre i Hardanger enn i mange andre områder.

Felling av skaut kan foregå gjennom hele året, det viktige er at skautet er klart til bruk og oppbevart uten at det ødelegges. Det kan ligge sammenrullet i mange år uten å forringes om det oppbevares tørt og beskyttet.