Sju kvinner i hardangerbunad. Bildet er hentet fra Nasjonalbibliotekets bildesamling

Sju kvinner i hardangerbunad. Bildet er hentet fra Nasjonalbibliotekets bildesamling.

Skautfelling

Av Solveig Torgersen Grinder og Jorid Martinsen, Norges Husflidslag

For få år siden var det ingen andre enn Ingebjørg Byrkjeland som kunne felle skaut til slik som det tradisjonelt har blitt gjort til drakter i Hardanger, men takket være et samarbeid mellom Folgefonn Husflidslag, Bu og Ringøy Bygdekvinnelag og Hardanger folkemuseum ser framtida lysere ut for hodeplagget som har vært i høytidsbruk i Hardanger i flere hundre år.

Det som beskrives videre er både en beskrivelse av en konkret praksis om hvordan man feller et koneskaut i Hardanger, og en beskrivelse av en metode for bevaring av praksis av immateriell kulturarv som er overførbar til andre praksiser/levende tradisjoner på immateriell kulturarvsfeltet.

Tradisjonen med å bruke hodeplagg har generelt gått tilbake i Norge, og koneskautet er ikke noe unntak fra dette. Når det kommer til koneskaut i Hardanger så handler det også om at det stadig har blitt færre personer som har praktisert kunnskapen å felle (klargjøre) skautet, «å bryte det» (tilpasse det brukerens hode), og skaute (kle det på brukeren). Ingebjørg Byrkjeland har så å si vært enerådene på dette de siste 30-40 årene. I tillegg er det i moderne tid mindre viktig å bruke draktdeler for å symbolisere sivilstatus, noe som kan ha ført til en ytterligere svekking av tradisjonen.

Skrevet av Jorid Martinsen. Sist oppdatert 17. november 2017. Vil du gjenbruke innholdet? Innholdet har fri gjenbruk

Om tradisjonen og kunnskapen

Et skaut er et hodeplagg som brukes å dekke hodet. Å bruke skaut for å dekke over håret for kvinner har vært og er vanlig i mange kulturer, og til mange ulike klesplagg. I Norge finnes det og brukes det skaut til mange bunader.

Koneskautet var tidligere en vanlig del av påkledningen til en gift kvinne når hun bar folkedrakt. Etter folkedraktene i Hardanger fikk status som bunad og bruk av denne ble knyttet til større private og familiære markeringer, ble bruken av skaut mer sporadisk. Disse markeringene er f.eks bryllup, barnedåp, konfirmasjon og til offentlige høytidsdager som 17. mai og julaften.

Begrepet «å skaute seg» betyr å ikle seg skautet og å ordne håret. Det finnes variasjoner for hvordan skautet settes på og det finnes varianter av selve skautet. I Hordaland har skautbruk til bunad vært spesielt utbredt. F.eks Slettskaut er langt grovere foldet enn det skautet som er mest vanlig å bruke til Hardangerbunaden. Av de felte skautene til Hardangerbunaden har man variantene kvammaskaut og sørfjordskaut. Det vi snakker om i denne teksten er sørfjordskautet, men teknikkene for å framstille de to ulike skautene ligger tett opp mot hverandre, med noen forskjeller i hvordan skautene brettes.

Bruken av skaut til Hardangerbunad har vært dalende i lengre tid, selv om det er en tradisjon med lang historie. Akkurat hvor lenge det felte skautet har vært i bruk er man ikke sikre på, men man tror at det kan ha blitt båret siden middelalderen. Det finnes felte skaut også i Sverige og Finland.

Skautet et av tynt, ganske tettvevd lerretsbinding av bomullskvalitet. Størrelsen er kvadratisk, 80-90 cm i begge retninger.
Videre trenger en stivelse som blandes ut med vann til en «passe fast» grøt. Tykkelsen på denne er ikke eksakt eller presist angitt, men baserer seg på hvordan utøveren liker den og får den til å fungere med stoffet.

Stivelsen som brukes i dag er risstivelse. Denne risstivelsen var tidligere vanlig i å ha i hjemmet, men ettersom det å stive tekstiler ikke lenger er dagligdags praksis er den vanskelig å få tak i. At stivelse har vært lett tilgjengelig i Norge baserer en på at lignende stiving av hvitt tøy ble gjort med for eksempel prestenes pipekrager og enkelte prydtekstiler i hjemmet. Overalt langs kysten har fjorden representert handelsveiene og har sørget for en rik tilgang på importerte varer.
Annen stivelse som kan ha blitt brukt før risstivelsen er potetmel og surmelk. Enkelte av deltakerne i kjernegruppa har testet ut stiving med surmelk uten å få dette til å fungere tilfredsstillende. I dag har Hardanger folkemuseum direkte avtale med en produsent i Belgia.

Framgangsmåte:
Skautet legges utbrettet og flatt på en slett flate som ikke avgir farge. Underlaget kan være en kjøkkenbenk eller et slett bord. Et mørkt bord fungerer best, sånn at man ser nå tekstilet er gjennomtrukket av stivelse.

Man starter med å fukte tekstilet lett, for så å brette skautet diagonalt i tre. Det er nødvendig at brettene måles og er like store i begge ender, et avvik på ca 4-5 mm er akseptabelt. Etter skautet er brettet kjevles det lett over sånn at brettene skal sette seg.

Deretter bearbeides skautet for å få inn stivelsen. Tekstilen skal være gjennomtrukket av stivelsen og det er hardt fysisk arbeid å få dette til.

Når stoffet er gjennomtrukket av stivelse starter selve fellingen, og til det trenger man et skråstilt fellebrett. Til fellingen bruker en 3 metallspiler med forskjellig dimensjon (fra 0,8 mm -1,2 mm og 1,5 mm), det kan for eksempel være en sykkeleike og to pianostrenger. Hvis pianostrengene kommer på rull må de bankes ut først for å kunne brukes. En må også være påpasselig at spilene ikke har skitt på seg som kan sverte av på tekstilet. Spilene må være lange nok til å rekke over hele skautet, men ikke så lange at man blir sliten i armene av å trekke dem ut gang på gang under fellingen. En trenger også en syl (gjerne skomakersyl) med kort nål og litt butt ende til å finjustere på foldene underveis, det er viktig at en ikke stikker hull i skautet.

Skautet festes så under klemmen på fellebordet og en begynner den møysommelige prosessen med å lage de ca 300 nødvendige foldene. Underveis fukter man skautet på nytt med en klut eller påfører mer stivelse om det er behov for dette.

Når hele skautet er felt pakker en det inn i et nytt stoffstykke og tørker det i stekeovnen på ca 60-70 grader i 2-3 timer, med ovnsdøra på gløtt. Skautet blir da hard som flatbrød. Etter dette river man ut skautet, det vil si at man drar i skautet så fellene slipper taket. Så åpnes det, legger det sammen igjen, stryker det og ruller det sammen til oppbevaring fram til bruk. Skautet oppbevares sammenrullet inntil det skal brukes.

Et skaut som er brukt gjentatte ganger og hvor foldene er blitt ødelagt av fuktighet, regne eller «knekk» er det behov for å felle skautet på nytt. Først må det da vaskes rent, skautet kokes på komfyren i 3-4 timer med tilsetning i vannet av f.eks Zalo og skylles deretter i kaldt vann. All stivelse må ut av tekstilen for å få et godt resultat ved neste felling.

Valken:
Skautet festet på hodet over en valk. Denne knyttes først til hodet med bånd, deretter legges skautet over. Før hadde skautene svært forseggjorte og vakre broderte bånd, i dag er skautebåndet gjerne et løst «pyntebånd» som knyttes fast helt til slutt. Masseproduksjon av forseggjorte pyntebånd gjorde på et tidspunkt at man ikke lenger benyttet håndlagede skautebånd. De skjulte båndene under skautet er av enklere sort. Valken kan være laget av trefinér eller papp som trekkes med ensfarget lys bommullstekstil. Valkens buede side er individuelt tilpasset brukerens hodeform.

Valken kom inn i draktskikken allerede i middelalderen, og siden da har gifte kvinner båret hvitt hodeplagg. Kilder viser at det var i bruk på 1600-tallet og at skautet med valken antakelig har gjennomgått mindre endring siden den gang enn selve drakta. Det ble brukt både i folkelig mote og i folkedrakt og er gått inn skikken for bunadbruk.

I dag er det en liten gruppe personer som har gått inn for å tilegne seg kunnskapen i å felle skaut før det er for sent. Det er to personer fra Folgefonn Husflidslag og to personer fra Ringøy og Bu bygdekvinnelag, samt leder ved Hardanger folkemuseum. I tillegg er det noen få personer uten direkte organisasjonstilknytning. Disse utgjør en kjernegruppe, som har som felles mål at kunnskapen skal komme i flere hender framover.

Praksisen berører et stort geografisk område, og mange som bor i dette område har ønske om å bruke koneskautet til sin bunad.
Å ”kle til brud” i bunad er en tradisjon som fremdeles finnes i området, hvor en brud ikke bare gifter seg i bunad, men også har brudekledersker, ofte kvinner fra nærområde og/eller familie, som hjelper bruden med å ta på seg bryllupsbunad og brudekrone.

Området har også en tradisjon for jonsokbryllupp, dvs iscenesatte «Barnebryllup» ved jonsok. De deltakende barna er kledd som et voksent bunadskledd brudefølge, og da har koneskautet vært en vanlig del av dette. Denne tradisjonen er med på å videreføre tradisjonskunnskapen i draktskikken knyttet til bryllup.

Å bli skautet som nygift og å bruke skaut til høytid er en skikk som har holdt seg bedre i Hardanger enn i mange andre områder.

Felling av skaut kan foregå gjennom hele året, det viktige er at skautet er klart til bruk og oppbevart uten at det ødelegges. Det kan ligge sammenrullet i mange år uten å forringes om det oppbevares tørt og beskyttet.

Utøvere med høy kompetanse

Ingebjørg Byrkjeland fra Kvam i Hardanger har praktisert felling av skaut i over 50 år. Hun er født i 1932, og har ga seg for noen år siden med å felle skaut for andre. De siste 30-40 årene har kun stort sett vært den eneste som har felt skaut til Hardangerbunaden.

I 2015 kom en liten gruppe kvinner sammen og drøftet den prekære situasjonen for kunnskapen. Det var Åslaug Eikrem Utne, og Magna Hauso begge fra Folgefonn Husflidslag, Gerd Rosten Bu og Alis Bjortveit begge fra Ringøy og Bu Bygdekvinnelag, samt Agnete Sivertsen, leder ved Hardanger museum. I tillegg har gruppen knyttet til seg kunnskapspersonene Liv Rumohr Selland fra Granvin og Christine Råkvik Duesund fra Lysekloster.

Kunnskapsoverføring

Tradisjonelt har det vært en eller et par «skautekoner» i bygda eller tettstedet som en kunne henvende seg til. Ingebjørg lærte eksempelvis det å felle av Alfhild Stene i Øystese som hadde felt skaut selv i mange tiår, og som igjen hadde lært det av en annen kvinne.. Opplæring har ikke foregått organisert, men heller gjennom private møter og bekjentskap. Opplæring av nye skautekoner har hele veien vært tuftet på «behovet for å kunne» og var naturlig integrert i praksisen.

Ingebjørg Byrkjeland forteller at med mye erfaring kunne hun klare å felle 4-5 skaut per dag. Hun har også felt 6 stykker på samme dagen, men det var på en 12-timers dag. Da hun startet tok hun 15.- kr i betaling for jobben.

Historisk bakgrunn

Tradisjonen med at et bryllup strakte seg over flere døgn er ikke lenger vanlig skikk. Derved faller også grunnlaget for å ta i bruk koneskautet dagen etter vielsen bort og skautets engang sterke symbolverdi knyttet til selve bryllupsfeiringen er endret. I Hardanger har dette likevel blitt videreført ved at den nye kona blir skautet ved midnatt på bryllupsdagen, noe mange av de gifter seg med brudekrone ønsker.

Fram mot århundreskiftet var draktdelene svært tydelige og viktige signaler for hvilken sivilstatus den enkelte hadde. Denne normen er så godt som forsvunnet i dag og dermed har betydningen av hodeplagget blitt svekket. Like fullt er det viktig for mange å kunne kle seg i et bunadantrekk som knyttes til ens egen identitet. I dette tilfelle som gift kone. Om skautet også skal kunne brukes av ugifte kvinner er man i dag ikke enig om – enkelte ser det som viktigst at skautet bæres og er i bruk, mens andre igjen mener at det viktig å også opprettholde kunnskap og tradisjon knyttet til skautet som markør for sivil status.

Plan for videreføring

Kjernegruppa som jobber med skautfelling ved Hardanger folkemuseum har tatt et stort ansvar for bevaring og videreføring av ferdighetene. Ingen av deltakerne i denne gruppa ser imidlertid for seg å bli skautkoner på samme vis som Ingebjørg Byrkeland har vært. Derimot ser de for seg er at museet kan bli et kompetansested for kunnskapen. Museet har spilt en viktig rolle i det de har tatt ansvar for import av risstivelse, å få laget spiler av pianostrenger, bygd de skråstilte fellebordene man jobber ved, testet ut ulike lerretskvaliteter osv. Dette ville trolig være for omfattende å gjøre på individuelt initiativ, hvis man kun har som ønske å kunne felle skaut til seg selv og egen familie. Ikke minst så har museet også kunnet stille til rådighet egnede lokaler for kurs og annen møtevirksomhet knyttet til arbeidet. Museet sitter også på et stort kildemateriale knytta til skautfelling i form av dokumenter, foto og film. Per i dag har det blitt avholdt to kurs i det å felle skaut i regi av kompetansegruppa, og det har vært ventelister for å delta på begge kursene.

De lokale ressurspersonene som utgjør kjernen i videreføringen ser utfordringene i å få bygget opp et miljø som er stort nok til at praksisen forblir levende, eller at det finnes enkeltpersoner som oppøver god nok ferdighet og leveringsevne til at f.eks husflidsbutikkene igjen kan bestille felte skaut til kunder som skulle ønske dette. Dette er diskusjoner som er i gang, men per i dag handler det først og fremst om at bygdekvinnelag, husflidslag og museum sammen skal bli erfarne og dyktige nok til å sørge for et opplæringstilbud flere kan dra nytte av. På den måten vi kunnskapen gjøres tilgjengelig for flere og derigjennom stå sterkere. De vet også at det finnes mange som har ferdigfelte skaut liggende i skuffer og skap som ikke brukes, fordi eieren ikke vet hvordan det skal brytes – tilpasses brukerens hode.

Et forslag fra gruppa er f.eks at husflidslagene og bygdekvinnelagene i områder hvor skautet er i bruk eier et fellt skaut evt. for utlån/leie, og har kunnskap til å felle det opp igjen og ikke minst vet hvordan det skal settes på.

Kjernegruppa har ønske om å etablere en årlig dag på museet hvor en kan komme med sine skaut, se felling demonstrert og lære om tradisjonen. I tillegg planlegger de to kurs høsten 2017. Museet utarbeider utstyr og skaffer til veie de nødvendige materialer som deltakerne kan få kjøpt. Gruppa diskuterer også kurs i hvordan sette på, skaute, samt bruke og oppbevare skautet.

Det involverte praksisfellesskapet er enige om at det må kunne være grunnlag for næringsvirksomhet knyttet til praksisen. Det er et svært møysommelig og tidkrevende arbeid å felle et skaut. Det er rimelig at dette er en tjeneste en betaler for på linje med at en betaler for å få brodert og sydd andre draktdeler til bunaden. Et forslag er at en ser på hodeplagg til bunader andre steder i landet og ser hvilken salgspris de har. Utfordringene med å sette en riktig pris på et ferdigfelt skaut, er å få kunden til å forstå hvilket arbeid som ligger bak fellingen. I motsetning til for eksempel et brodert skaut, hvor man betaler for håndverkerens arbeidstid en gang, så må eieren av et hardangerskaut måtte betale for tjenesten gjentatte ganger. Tekstilen i seg selv er ingen kostbar draktdel, men bearbeidelsen er det man betaler for. Kanskje finnes det bunadtilvirkere som kunne ha dette som en del av sin næringsvirksomhet? Norsk Flid Husfliden Bergen har helt bevisst ingen utstilt dukke med skautet på da de i dag ikke har mulighet til å hjelpe kunder med å skaffe seg skautet.

Skautfellingsprosjektet en god metode for vern og videreføring av immateriell kulturarv, og Norge Husflidslag har valgt å løfte dette fram for å markere at det er ti år siden Norge ratifiserte konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven av 2003. Skautfelling som ferdighet var noe Folgefonn Husflidslag for noen år tilbake valgte ut som sin rødlisteteknikk, altså husflidskunnskap de så var i ferd med å forsvinne om ingen tok grep.

Norges Husflidslags rødliste er en landsomfattende dugnad hvor lokallag over hele landet velger ut praktiske ferdigheter og kunnskap knytta til husflid som få behersker eller kjenner til, og setter i gang med opplæring og dokumentasjon for å snu utviklinga. At det nettopp er enkeltmedlemmer og lokallag som selv velger ut hvilken kunnskap som er viktig for dem og selv tar ansvar for videreføring. Denne måten å jobbe på er også noe av grunnen til at Norges Husflidslag i 2014 ble akkreditert som ekspertorganisasjon innen UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven.

Samarbeidsprosjektet mellom husflidslag, bygdekvinnelag, museum og enkeltutøver er et godt eksempel på hvordan man kan få kunnskap til å gå fra ett sett hender til mange, og vi håper at denne måten å jobbe på kan være til inspirasjon for andre praksisfellesskap på immateriell kulturarvsfeltet.

Les mer:
• "Å felle seg et skaut" fagoppgave ved Vestnorsk kulturakademi 2010, Christine Åkvåg Duesund
• Skautfelling som rødlisteprosjekt, husflid.no
• "Hardangerbunaden før og no" av Gudrun Stueland
• "Krone og skaut" av Ågot Noss

Teksten er blitt til etter samtaler gjennomført av Solveig Torgersen Grinder og Jorid Martinsen med prosjektgruppa, og deltakelse på samling med disse og Ingebjørg Byrkjeland på Hardanger folkemuseum mai 2017.

Kan du bidra med innhold til artikkelen? Foreslå bilder til bidraget eller foreslå forbedringer av tekst

Spørsmål og kommentarer

Legg igjen en kommentar