Flyverhelten med Piper Cub under en stopp på Jarlsberg flyplass en høstdag i 1970

Fotografere med film

Idag er mobiltelefonen blitt kamera, og etter at film ikke lenger er nødvendig til fotografering, er gamle og gode kameraer blitt museumsgjenstander. Kunnskap om perspektiv, dybdeskarphet, bildekomposisjon, lysvirkninger og hvithetsbalanse er ikke lenger aktuelle. Et filmnegativ inneholder dessuten så mye informasjon at denne først idag, i digitalalderen kan hentes ut. Kulturuttrykket er dermed ikke tilbake til fortiden, men en kombinasjon av gammelt og nytt.

Skrevet av J-T-Karlsen. Sist oppdatert 16. mai 2017. Vil du gjenbruke innholdet? Innholdet har fri gjenbruk

Om tradisjonen og kunnskapen

Et kamera som bruker film, kalles idag et analogt kamera. Det analoge består i at selve filmen svarer på lys ved kjemiske reaksjoner, ikke ved nuller og ettall. Analog fototeknikk stiller også krav til fotografen med forarbeid og etterarbeid, som idag tilsynelatende er gått ut på dato.

Målene for kulturelementet er følgende:
1: Holde i hevd kunnskapen med å bruke analoge kameraer. Kunnskapen går også på å lære forskjellene i egenskaper på de ulike kameraene, f eks forholdet mellom blenderåpning og brennvidde.
2: Digitalisere negativer og lysbilder, slik at mest mulig av informasjonen en film inneholder ikke går tapt.

Historikk: Da jeg fotograferte for første gang, var jeg 4-5 år. Da jeg var 9 år kjøpte jeg mitt første kamera, et Agfa Click. Det var et billigkamera, og kvaliteten på bildene var vekslende. Under en reise i Sentral-Europa sommeren 1963 ble et kvalitetskamera, et Kodak Retinette, kjøpt i Tyskland. Kameraet var helt manuellt, uten noen automatikk, og da begynte jeg å gå erfaringsveien for alvor. Feil avstandsinnstilling og feil eksponering ble feil som ikke fremkom med et billigere kamera, paradoksalt nok. Usikkerheten virket stimulerende og utfordrende, og av og til kom Det Virkelig Flotte Bildet. Dette kameraet slet jeg ut, og da fremtrekket av filmen gav problemer, gikk jeg over til digitalkameraer. Jeg begynte med dette år 2000 på forsøksbasis, og sluttet med film i 2004. På de 4 årene hadde både computerne og digitalkameraene utviklet seg mye.

Å sende film til fremkalling og kopiering var dyrt på 1960-tallet. Jeg hadde en onkel som fremkalte film og forstørret bilder selv, og jeg lærte kunsten av han. En skolekamerat drev samme virksomheten, og jeg lærte av han også, og han veiledet meg i å kjøpe det rette utstyret. Det startet med kopier i 6x6 cm format i 1963 ved hjelp av en kopiramme, og utviklet seg til forstørrelser i 1965, da jeg hadde råd til å kjøpe forstørrelsesapparat. Før dette gjorde jeg forstørring da jeg besøkte min onkel. Teknikken var svart-hvit, da fargefremkalling av film og fargeforstørring ikke var aktuellt. Fargefotografering begynte først å slå igjennom på 1970-tallet, da farge-TV kom.

En liten digresjon og vandrehistorie: I et par tilfeller har ungdommer spurt meg om hvorfor det ikke var farger den gangen. Det var da jeg viste noen bilder jeg hadde forstørret. Så trakk de slutningen selv: -Nei, det er sant – fargene kom jo først på 1970-tallet. Riktig gamle TV-programmer er jo i svart-hvitt. Men hvordan var det å leve når verden var i svart-hvitt? Da kunne jeg svare f eks: -Bærplukking var jo ikke særlig lett den gangen. Eller noe sånt. De forstod jo tegningen etterhvert, for jeg hadde vanskelig for å holde meg alvorlig.

Tilbake til svart-hvit fotograferingen den gangen. De to kameraene ble brukt parallellt hele tiden, men jeg anskaffet meg to kameraer til, som fulgte meg i yngre år. Man kan kalle dem for veterankameraer. Det ene var at en tante av meg kjøpte to minikameraer under et opphold i England på 1930-tallet. Det ene gav hun til meg da jeg var 14 år. Jeg tok en del bilder med dette på 1960-tallet, men bildekvaliteten var så som så. Så begynte lukkeren å svikte, slik at den stod åpen noen ganger, og noen av bildene ble svarte. Jeg tenkte at lukkeren behøvde smøring, og dryppet litt olje oppi mekanikken. Lukkeren satt utenpå linsen, og pga mitt forsøk på smøring ble linsen sauset inn med olje. Dermed var kameraet ubrukelig, og ble lagt vekk. På slutten av 1970-tallet fant jeg kameraet igjen, og syntes det var ergerlig at det ikke virket. Ved hjelp av skrutrekker og knipetang drog jeg ut klinknaglene som holdt optikken fast, og tok hele mekanikken fra hverandre. Jeg renset linsen, og smurte lukkeren slik den skulle smøres. Så dyttet jeg klinknaglene inn igjen, men ikke helt, i tilfelle jeg ville mekke mer på kameraet. Jeg kjøpte film, og nå virket kameraet. Optikken satt også satt riktig på plass, for bildene fra før og etter ‘smøringen’ var like gode eller dårlige, om man vil.

Da jeg var 21 år, reiste jeg rundt, og drev og kjøpte opp 78-plater, som jeg enten ville høre på eller selge videre. Jeg viser til mitt innlegg ‘Spille trekkspill etter gehør’. 78-plater er nemlig gode læremidler til musikk for meg. En av selgerne kom med et utrangert belgkamera, som siden viste seg å være en Kodak Brownie fra 1917. Så jeg kjøpte både grammofonplater og kamera. Da jeg omsider forstod den litt kompliserte teknikken bak et belgkamera fra første verdenskrig, så ville jeg prøve det. Kameraet brukte noe som het 130-film (9x12 cm format), men den var ikke å få tak i lenger. Jeg prøvde å legge bladfilm i kameraet, og det virket bra. Haken ved dette var at jeg kunne ta bare ett bilde om gangen. Tilpasning av 120 rullefilm gikk sånn noenlunde, men da ble formatet 6x12 cm. Da kunne jeg ta 5-6 bilder på en slik film. Så måtte filmen spoles tilbake til den opprinnelige spolen som filmen kom på, og dette måtte gjøres i stummende mørke. Jeg kan vise til noen pussige resultater. Kameraet hadde en lyslekkasje, så det ble brukt til nattbilder. Brukte jeg det til fotografering om dagen, så kunne jeg få noen vemmelige lyse tunger på bildene. Botemidlet var selvsagt å ha det i vesken mest mulig av tiden. Kvaliteten av bildene kunne veksle, men de blinkskuddene jeg virkelig har tatt, kan jeg tilskrive dette kameraet. En årsak er den umåtelig lange brennvidden, som gir en telelinse-effekt. Særlig når jeg tar vekk de ytre uskarpe delene av bildet, og konsentrerer meg om midten, har jeg fått mange slående effekter.

Så erhvervet jeg meg et bokskamera på 1980-tallet, men der må lukkeren ha vært for langsom, for det ble aldri noen greie på hverken skarphet eller eksponeringstid. Noen nattbilder var imidlertid prima, så det var nok lukkeren som var for treig. Et Instamatic fikk jeg også tak i da jeg var i det militære, men der var bildene temmelig like det sagnomsuste engelske lommekameraet, og uten den charmen som det kameraet har. Pr idag er det kun 3 kameraer som jeg kan kjøpe film til, og det er det første fra 1959, og den gamle og nyere Kodak’en, hhv fra 1917 og 1963. Alle andre formater er gått ut av produksjon, så vidt dem i fotobutikkene sier iallfall.

Betydning:
1: Økonomi: Fremkalling av film og kopiering av bilder var pengebesparende for en gutt som gikk på skolen. Jeg fotograferte mye, men ville måttet vente til jeg hadde spart opp penger til å betale fotografen. Ved å fremkalle og kopiere selv kunne jeg ta flere bilder. Jeg tok også noen jobber for andre, og fikk litt penger for dette. Taksten min lå langt under fotobutikkens priser.

2: Mestringsfølelse: Det å inneha kunsten å kunne fotografere, fremkalle og kopiere selv gav selvtillit. Crashet det med lærere eller kamerater, så var mørkerommet et god sted å glemme ubehagelige episoder. Det positive var også at jeg lærte å bruke øynene, se situasjoner, og hendelser. Det å kunne se særtrekk ved personer og foreteelser hadde forresten den bivirkning at jeg ble en ekspert til å parodiere lærerne på skolen, til stor glede for venner og slektninger.

3: Selvstendighet: Hvis man kan en ting i ung alder, så går man ikke av veien for å ta andre utfordringer på strak arm. Sånne saker varer hele livet. Uten egentlig teknisk begavelse har jeg senere i livet kunne ta chanser med tekniske saker jeg ellers ikke hadde gitt meg i kast med.

Utfordringer: I tenåringsalderen var den store utfordringen å få tid til alt. Kunsten ble derfor gjort i rykk og napp. Da fargene gjorde sitt inntog tidlig på 1970-tallet gikk også jeg over til fargebilder, og da begynte jeg å levere inn til fremkalling og kopiering. Men det gamle belgkameraet holdt jeg i svart-hvitt, så jeg kunne fremkalle noen filmer for morro skyld. Da datateknikken kom, fikk jeg bildene levert på CD, og overførte dem til dataen min. Tidlig på 2000-tallet avhendet jeg både fremkallertanken og forstørrelsesapparatet mitt, og håpet at begge deler fikk et godt hjem.

Status idag: Jeg trekker på årene, og ønsker å systematisere bildearkivet, slik at dem som kommer etter meg kan få vite litt om hvordan det var da jeg var yngre. Jeg samlet alle negativer, fra 1950-tallet og frem til 2000-tallet. Bildebehandlings-programmet fikk langt mer informasjon utav filmene enn jeg noensinne hadde fått utav de gamle Bromidpapirene som jeg brukte i sin tid. Ved å sammenligne filmbaserte fotografier med digitalbaserte bilder, er jeg kommet til at film inneholder kvaliteter som digitalbilder ikke har. Dessuten kan analoge kameraer bestemme mer, såsom lysvirkninger, perspektiv, effekter, opptak på tid, bare for å nevne noe. Pussig nok er det feilene som man gjør, som er det beste læremiddel. Noen av feilene viser seg i noen tilfeller til ikke å være noen feil. De kan kalles noe annet som f eks kunstneriske kvaliteter. Så er det noe annet med film. Skal noe bevares, så bør det være i form av en fysisk ting – så konservativ er jeg. Status er altså at bruk av kamera med film er tilbake for mitt vedkommende. Fremkalling gjøres idag på 20 minutter i en eller annen butikk, men digitalisering av bildet vil jeg selv ta meg av. Da kan jeg selv bestemme farge og eventuelle spesialeffekter. Stikkordet er en kombinasjon av gammelt og nytt.

Her er flere flere komponenter, og jeg tar dem en og en.
1: Fotografering. Aldri har det vært tatt så mange bilder som nå, og aviser og blader bugner av mer bilder enn tekst. Vidvinkel dominerer, slik at altså motivet i forgrunnen blir stort i forhold til bakgrunnen. Når personer tas i nærbilde kan dette gi pussige utslag. Rette linjer kan også bli buede. Tilogmed fotojournalister fotograferer digitalt. Grunnen er at bildene skal være dagsaktuelle, og skal kunne sendes på Internett så fort som mulig.

2: Fremkalling og kopiering. Kunsten holdes nok i hevd på sine steder. På Bergenskanten vet jeg at noen driver og fotograferer med hullkamera og bladfilm. Dette gir en eksponeringstid i størrelsesorden timer, og fremkalling og kopiering gjør de selv. Sånt har jeg en viss sans for, og kanhende jeg igjen anskaffer meg fremkallertank og forstørrelsesapparat. Det er alltid morro å eksperimentere litt. Men hva når butikken gjør fremkalling og kopiering på 20 minutter for halve prisen? For 50 år siden var det faktisk motsatt.

3: Digital bildebehandling. Stort sett alle har muligheten til dette idag, så mer er vel ikke å si om den saken. For mitt vedkommende kombinerer jeg analog fotografering og digital bildebehandling, og synes at dette gir det beste utav begge teknikker.

Nå kommer noen bilder. Interesserte seere vil se visse surrealistiske tendenser hos fotografen, og dessuten at 1970-tallet dominerer. Dette har noe med at trekkspillet etterhvert fortrengte denne hobbyen, delvis, men ikke helt. Som tenåring og ung voksen fotograferte jeg mye, mens spillingen ballet på seg senere. Begge deler kommer til å fortsette frem til at reisen er over for denne gang, og da blir det garantert mye videoer, lydfiler og bilder å gå igjennom, med all den morroa som har vært.

Utøvere med høy kompetanse

Alle kan brenne av et bilde med mobilen, og etter noen forsøk kan de også bruke et digitalt speilreflekskamera. Jeg fotograferer også med mobilen, og tar videoer opp digitalt. Fremkalling og kopiering huskes for det meste av dem som har levd en stund. Kunstfotografer sitter sikkert med kunnskapene den dag i dag. Laugsprøver, enten det er svennebrev eller mesterbrev utføres den dag i dag. Digital bildebehandling er noe som lett kan læres av de fleste som kan data.

Kunnskapsoverføring

For mitt vedkommende lærte jeg å fotografere selv, ved hjelp av prøving og feiling. Fremkalling og kopiering/forstørrelse lærte jeg både av en av mine onkler og av en gutt som gikk i parallellklassen. Fotobutikkene var gode på å selge riktige kjemikalier og godt fotopapir. Digital bildebehandling lærte jeg selv, da disponenten jeg leide kontor hos ville at jeg skulle utprøve et digitalkamera som han skulle bruke til tekniske fotografier. Ikke minst var selve programmet viktig å utprøve. Pga computeres lagringskapasitet rundt år 2000 (ca 1 Gb) var det hensiktsmessig å redusere til 256 farger. Akkurat dette hadde lite å si mht teknisk fotografering, men noen av landskapsbildene ble litt pussige pga fargereduksjonen. Da computerne ble mer effektive, gikk jeg over til digital fotografering. Dermed kunne jeg lage covere til CD’ene som jeg laget.

Jeg lærte opp ett av mine søskenbarn til fotografering, fremkalling og forstørring. Dette slo an hos en ungdom som var litt usikker på yrkesvalg, og med tiden ble han fotojournalist. Kombinasjonen reising og fotografering var meget vellykket. Lenge var han konservativ når det gjaldt teknikken, men tilslutt gikk han over til digitalt, han også, noen år etter meg.

Fotobutikkene hevder at ungdommer er interesserte i ‘gammeldag’ fotografering. De kan komme over et gammelt kamera etter en eldre slektning, og så kan de ikke bruke det. Jeg går ut fra at det fins ekspeditører som er service-minded, at de altså setter inn film for dem, og forklarer litt om bruken av kameraet. Fotobutikkene overførte iallfall den biten til meg da jeg var 9 år, og kjøpte min første film. Senere har jeg jo satt inn og tatt ut et utall av filmer på en god del steder, og i en del land.

Historisk bakgrunn

Til fotografiens historie kan jeg anbefale flere bøker. Når det gjelder tenkesettet blandt fotografer noen tid tilbake vil jeg anbefale bøkene til Rolf Mortensen (1899-1975). Han begynte å fotografere i 1915, og var opplært på alle mulige detaljer, såsom bildekomposisjon på den ene siden, og tillaging av kjemikalier for fremkalling og kopiering fra grunnen av på den andre siden. Alt mulig fra planleggingen av fotograferingen og til de ferdige fotografier var nøye uttenkt på forhånd, men likevel spontant gjort. Denne selvstendigheten er et forbilde, ikke bare for fotografer. Historisk for mitt vedkommende var bruk av svart-hvit fototeknikk på 1960-tallet, overgang til farger på 1970-tallet, og overgang til digital teknologi i årene 2000-2004.

Plan for videreføring

Bilder er tidskapsler, og forevigelse er et godt ord for å ta bilder. Dessuten vet man ikke hvor stor betydning et bilde kan ha før det er gått noen tiår. I sin tid tok jeg bilder av mange veteranbiler, men det som er interessant idag, er ikke veteranbilene jeg fotograferte på 1960-tallet, men de bilene som var i trafikken ellers. Idag er jo de blitt veteranbiler, de som er igjen av dem. Mange ungdommer ser på Olsenbanden for å se alle bilene på 1970-tallet som ikke fins lenger. Oslo Ø tok jeg for gitt i sin tid, men et bilde av hvordan den så ut, har idag stor verdi. Og så er det alle slektningene, både de nålevende og de forlengst henfarne. Så jeg vil fortsette å fotografere, for bildene kan ha stor verdi for morgendagens mennesker.

Når det gjelder veien videre for fotografering med film, så hevder som sagt folk i fotobutikkene at det er ungdommen som er virkelig interessert i fotografering med film. Når de ser et gammelt kamera som ingen lenger kan bruke – da ser de en utfordring. Det bor også en kunstner i mange. Det er forskjellig utgangspunkt og behov. Dagsaktuelle bilder er viktige, men den kunstneriske siden med å komponere sine egne bilder, og slite litt for å få til Det Virkelig Flotte Bildet – det er noe som alltid vil være interessant, uansett alder. Akkurat slik jeg i sin tid så det. Så det er ingen grunn til bekymring for at denne kunsten skal gå tapt.

Kan du bidra med innhold til artikkelen? Foreslå bilder til bidraget eller foreslå forbedringer av tekst

Spørsmål og kommentarer

Legg igjen en kommentar