Spilesøm er en tradisjonell sømteknikken som primært brukes på bunader

Bunadtilvirker

Når vi ser stolte bunadbrukere er det lett å la seg begeistre over helheten, men hver og en av våre rundt 400 ulike bunader har hver sin opprinnelse, sine tradisjoner og sine egne helt egne sømtekniske finesser. For å bevare denne kunnskapen som tradisjonelt har blitt formidlet muntlig, ble bunadtilvirkerfaget etablert med læreplan og svennebrev.

Skrevet av Barbro Tronhuus Storlien. Sist oppdatert 7. mars 2017. Vil du gjenbruke innholdet? Innholdet har fri gjenbruk

Hva er det?

Bunadtilvirkning ble eget fag med læreplan og svennebrev i 1999. Faget ble opprettet for å formalisere og ivareta kunnskap om tilvirkning av norske bunader og folkedrakter ( jeg vil for enkelhets skyld bare bruke navnet bunader i teksten). Faget omfatter både manns- og kvinnebunader med tilbehør. I tillegg til nysøm, altså å sy bunader fra bunnen av innebærer faget en del omsøm/tilpasning av bunader, samt reparasjoner. Uttrykket å sy bunader er like utbredt som å tilvirke, og kan dekke både brodering og montering.

Mindre fagfelt som også dekkes av faget kan også omtales som egne teknikker. Eksempler på dette er perlearbeid, nuperelleslåing, fingring av hosebånd, filering og andre små felt innen tekstil kulturarv som i dag eksisterer primært fordi de er en del av en eller flere bunader

Hvordan, hva og når?

Bunadtilvirkning er et relativt nytt fag, men kunnskapen er gammel. Tradisjonelt ble klær sydd hjemme, og i store deler av Norge har bunader blitt sydd lokalt av kvinner uten formell utdannelse. Disse utøverne hadde gjerne lært av andre i familien og var dyktige innen sitt fagfelt. Nå blir de fleste bunader sydd på systuer. De senere årene har det også dukket opp en del produksjon i utlandet, noe de fleste tradisjonshåndverkerne ser på som et problem siden det holder prisnivå og leveringstid nede i tillegg til at kunnskap går tapt.

For min egen del, jeg har en liten privat systue, trenger jeg ikke stort mer utstyr enn en god symaskin, et stort bord, strykejern og godt lys. I tillegg trenger jeg vanlig syutstyr som nål, tråd, sakser og lignende. Når jeg broderer trenger jeg en god stol, men alt i alt er det et fag som krever lite spesialutstyr. Jeg har valgt å brodere en del av bunadene jeg monterer, selv om dette er arbeidstid jeg ikke kan forvente full lønn for.

Jeg kjenner andre bunadtilvirkere som ikke broderer selv, de har da kontakt med en underleverandør eller de får ferdige broderte materialer fra hovedleverandør. Dette er en mer lønnsom drift med høyere omsetning. Når jeg likevel velger å brodere er det både fordi jeg opplever det som givende og fordi jeg oppfatter bunadbrodering som en kulturarv vi bør ta vare på.

Hvem?

De fleste bunader blir i dag sydd på systuer, noen store og noen mindre. Det finnes systuer med mange ansatte og enkeltpersonforetak. I tillegg blir det sydd en del bunader på kurs i regi av husflidslag, bunadsnemnder og andre grupper. Deltagerne her mangler ofte den faglige tryggheten til å jobbe selvstendig og er derfor avhengige av å være i et læringsmiljø.

Hvem har kunnskapen?

Bunadtilvirkning har endret seg og blitt mer profesjonell. Da jeg vokste opp ble de fleste bunadene sydd privat av lokale kvinner som jobbet hjemme og som hadde dette som bigeskjeft. De hadde ingen formell utdannelse innen bunadsøm, det fantes tross alt ikke, men de var flinke. Det er fremdeles endel som broderer selv, men velger å sette bort monteringen. Jeg håper at dette er en tradisjon som vil holde seg, en bunad som er brodert av en slektning vil gi en annen tilhørighet for brukeren enn en som kjøpes ferdig og som er tilvirket av en fremmed på en systue. Dessverre er det stadig færre som broderer, noe som også gir seg utslag i at mange kjøper ferdige skjorter. Skjortesøm krever godt syn og stor nøyaktighet, noe som ofte er en utfordring for øynene etterhvert som vi blir eldre.

Nå har de fleste som monterer bunad en eller annen form for sømbakgrunn, og jobber i firma. Slik blir faget og kunnskapen mer synlig og det er lettere å verdsette arbeidet som utføres.

Selve jobben er derimot ganske lik. Vi syr på maskin eller for hånd ettersom det er faglig riktig, og vi bruker strykejern og annet verktøy.

Mitt første møte med en bunadsyer var da mormors råndastakk skulle syes om til meg. Jobben ble utført av fars grandtante, Maria Storli ( 1907-2000), som var sydame i Lom og som også hadde vært sydame i Oslo. Jeg visste om andre som broderte og/eller monterte, men dette var første gang jeg skjønte at dette kunne være en jobb og ikke bare noe man puslet med ved siden av mye annet.
En annen som har hatt stor betydning for min tilnærming til faget er Irene Hebæk Ødegården i Asker. Jeg var så heldig å få lærlingeplass i Kulturringen, et opplæringskontor for små og verneverdige fag i Akershus. I løpet av lærlingeperioden var jeg utplassert på tre systuer og jeg fikk en god og allsidig opplæring, men det var hos Irene jeg utvidet kunnskapen om broderi og jeg så hvor viktig det er å holde kurs og hjelpe andre interesserte med å sy egen bunad.

Hvordan overføres kunnskapen?

Møtesteder som de årlige fagdagene for bunad og folkedrakt, i regi av Norges Husflidslag, Studieforbundet kultur og tradisjon, Norsk Institutt for Bunad og folkedrakt, Noregs Ungdomslag og Norsk Folkedraktforum, er viktige for faglige debatt. Her møter man også fagfolk fra resten av landet og kan utveksle erfaringer, få nye bekjentskap og potensielle samarbeidspartnere.

Bunadopplæringa, som er et samarbeid mellom de samme aktørene som står bak fagdagene, er også et viktig møtested for nye aktører. Her får man, i en kursrekke som går over seks moduler, en innføring i fagets ulike områder, som broderi, søm av skjorte, manns- og kvinnebunad. I tillegg får man nye bekjentskap og utvikler et faglig nettverk.
Lokale kurs er også en viktig rekruttering inn i faget. Det er viktig å ha et tilbud til de som ikke nødvendigvis ønsker bunadsøm som inntektskilde, men som vil sy til den nærmeste familien. Dette er en viktig tradisjon, og noe vi må jobbe aktivt for å holde i hevd.

Historisk bakgrunn

Selve fremstillingen, tilvirkningen av bunaden, er relativt uforandret. Vi har tilgang på bedre utstyr, men siden målet i mange tilfeller er å bevare bestemt uttrykk forblir utseendet uendret.
Likevel er det endringer, noe vi særlig ser på bruken av tilbehør. Sølvbelter som var nærmest ikke-eksisterende i deler av landet og brukt av gifte kvinner i andre deler blir stadig mer utbredt. Samtidig er flere av de tradisjonelle hodeplaggene mer eller mindre fraværende, noe som både skyldes at vi ikke er vant til å gå med hodeplagg og at vi ikke er like opptatt av sosial status eller at grensene er mer uklare.

Siden mange av oss er mindre stedbundne enn generasjonene før oss må vi være bevisst vårt ansvar i å ivareta lokale tradisjoner og kunnskap.
Her har bunadtilvirkeren en viktig oppgave i å påvirke til korrekt bruk uten å ta fra bunadbrukeren gleden ved bunaden. Kundekontakt og veiledning er også en del av faget, og er spesielt viktig i et samfunn i endring.

Veien videre

Jeg har tro på at bunadene vil bestå, men jeg ser med bekymring på den økende importen av hele eller deler av bunadene. Ved å fokusere på leveringstid og pris vil enkelte aktører påvirke kunder til å se på bunader som klesplagg istedenfor kulturuttrykk. Slik mister bunadene sin historiske tilknytning, og får en redusert verdi. Heldigvis jobbes det for å øke fokus på dette og om vi ikke blir helt kvitt bunadene som produseres utenlands kan vi i det minste håpe på en økt bevissthet.

For meg er kursvirksomhet en viktig del av jobben som bunadtilvirker og jeg bruker mye tid å formidle faget både ved å holde kurs, konsulenttimer og ved å blogge om livet som bunadtilvirker ( FruStorlien.blogspot.com). Ved å være synlig på nett når jeg ut til mennesker som er interessert i bunader, broderi og tradisjonshåndverk, men som ikke alltid vet hvor de skal henvende seg for å få hjelp.

Kan du bidra med innhold til artikkelen? Foreslå bilder til bidraget eller foreslå forbedringer av tekst

Spørsmål og kommentarer

Legg igjen en kommentar