Bunadbruk i Norge

Få andre land i verden har en så bred og folkelig tradisjon for bruk av bunad slik som Norge. Nordmenn bruker bunaden uavhengig av alder, kjønn, bosted og sosial status. I tillegg til 17. mai brukes bunaden først og fremst i feiringer i familien, som dåp, konfirmasjon og bryllup. Slik blir bunaden tett knyttet til vår egen familiehistorie. Nordmenn bruker bunaden først og fremst som et symbol på lokal og regional identitet og tilhørighet.

Skrevet av Camilla Rossing. Sist oppdatert 22. august 2018. Vil du gjenbruke innholdet? Innholdet har fri gjenbruk

Om tradisjonen og kunnskapen

Nesten 70 prosent av alle norske kvinner har minst én bunad og omtrent 20 prosent av alle menn har bunad. Vi bruker bunaden uavhengig av alder, kjønn, bosted og sosial status. Vi bruker bunaden først og fremst i feiringer i familien, og slik blir bunadbruken tett knyttet til vår kulturelle identitet. Denne tilknytningen er særlig sterk fordi mange bunader blir sydd og brodert av noen i familien, og mange bunader går også i arv.

Kunnskap om bruk og påkledning går i arv fra generasjon til generasjon. Mange, særlig jenter, får sin første ordentlige bunad til konfirmasjonen. Gutter må gjerne vente til de er litt eldre og mer utvokst før de får sin bunad.

Det å få sin første ordentlige bunad er gjerne en lang prosess, som inneholder mange valg underveis. Det viktigste valget handler om hvilken bunad man ønsker seg. I dag er det ikke lenger gitt hvilken bunad man skal ha, fordi mange barn og unge vokser opp med foreldre fra forskjellige steder, og har gjerne flyttet en gang eller to selv. Likevel viser undersøkelser at de aller fleste velger en bunad fra et område de føler tilhørighet til. I mange familier har alle samme bunad, selv om de fleste kanskje ikke lenger bor fast på det samme stedet.

Slik er bunaden kanskje den kulturarven som folk flest i Norge har et forhold til?

Visse bunader har bevart deler av den eldre tradisjonen for bruk, slik at enkelte plagg er forbeholdt helg, andre forbeholdt kirkebruk. Mange bunadstradisjoner har dessuten egne plagg for brud og brudgom. Slike seremonielle plagg har gjerne ekstra alderdommelige trekk. Enkelte områder har også egne plagg for dåpsbarn og konfirmasjon.

Utøvere med høy kompetanse

Bunadene i Norge produseres av mange ulike håndverkere, og på ulike måter. Noen bunaden krever høy grad av håndsøm og håndverk, i sammensying, brodering og i stoffproduksjonen. I tillegg kommer en rekke småteknikker som skal til for å produsere blonder, kniplinger, kantinger, strømper, håndplagg og hodeplagg.

Det finnes dyktige utøvere med høy kompetanse på alle disse feltene. Noen har bakgrunn som skreddere eller bunadtilvirkere og produserer store deler av bunaden selv. Andre leverer kanskje bare deler til en bunad, som for eksempel vevde belter og bånd, kniplinger eller perlebroderier. Det må som regel flere ulike håndverkere til for å produsere en bunad.

Når det gjelder bunad som tradisjon, er det også viktig å ha kunnskap om påkledning og bruk av bunad. Hvordan plaggene skal sitte på kroppen, hvordan hodeplagget settes opp, og når man bruker de ulike plaggene, er også en del av den immaterielle kulturarven. Det er gjerne bunadsprodusenter, medlemmer i bunadsnemnder, husflidslag eller ansatte på museum som har spesielt god kunnskap om dette.

Det varierer i hvor stor grad av spesialistkunnskap som må til fra bunad til bunad. Noen bunader syes på maskin, andre er helt håndsydde. Noen bunader er forholdsvis enkle, andre er mer sammensatte og kompliserte.

Kunnskapsoverføring

Kunnskap om bruk og produksjon av bunad videreføres på ulike vis. Tidligere har nok mange lært å sy bunad eller deler til bunaden av eldre slektninger eller andre i bygda. I dag er det kanskje vanligere at man går på kurs eller utdanner seg til bunadtilvirker.

Mange steder i landet kan man gå på kurs i regi av Norges Husflidslag eller hos enkeltstående produsenter. Om man vil utdanne seg som bunadtilvirker, kan man gå på videregående skole på linjen for design og tradisjonshåndverk, og så gå ett år i lære hos en bedrift. Deretter kan man gå opp til svennebrev som bunadtilvirker.

Kunnskap om bruk og påkledning blir ofte overført fra generasjon til generasjon. I tillegg gir de fleste bunadprodusenter kundene sine en innføring i påkledning av en ny bunad. Ved museene forskes det også på tilvirking, material og bruk av de gamle folkedraktene som bunadene bygger på.

Historisk bakgrunn

Bunad eller folkedrakt?
Vi skiller gjerne mellom folkedrakt og bunad. Folkedrakt er navnet på de gamle drakttradisjonene som fantes i visse bygdeområder i landet vårt i eldre tid, og som var uløselig knyttet til det gamle bondesamfunnet. I Norge i dag er det kun de samiske folkedraktene som fremdeles er i levende bruk.

Bunad er navnet på de draktene vi bruker i dag, og som på ulike måter er en videreføring av de gamle folkedraktene. Fra slutten av 1800-tallet ble bunaden tatt i bruk av bygdeungdom i norskdomsrørsla som symbol på det norske i kampen mot unionen med Sverige. Etter unionsoppløsningen i 1905 er bunaden derimot blitt et symbol på det lokale - på hjembygda og familiens opphav.

Bruk av bunaden var i den første perioden etter 1900 særlig knytt til leikarringene og folkemusikken. Etterhvert ble bunaden så populær, at også andre tok bunaden i bruk. Bunaden var fra begynnelsen særlig brukt på 17. mai og andre festlige anledninger. I løpet av mellomkrigstiden ble det også vanlig å bruke bunaden i høytidelige anledninger i familien, som dåp, konfirmasjon og bryllup. Slik har bruken vært noenlunde lik siden begynnelsen av 1900-tallet.

Mange av våre mest utbredte bunader kom til i denne perioden. Noen av dem er en direkte videreføring av en levende folkedraktskikk, slik vi ser i Setesdal, Hardanger og Øvre Hallingdal. Andre bunader er bygd på en eldre draktskikk, men ble tilpasset samtidens krav til smak og bruk, slik vi ser det i Telemark og Agder. I mellomkrigstiden, anført av Hulda Garborg i spissen, mente man at hjemmeproduserte bunader i ullstoff og med mye ullbroderi var særlig norsk og vakkert. Senere har større variasjon kommet til, og etter andre verdenskrig har flere fagmiljø arbeidet for en større historisk bakgrunn for bunadene. I slike bunader ser vi ofte et større mangfold av farger og materialer (silke, bomull, lin osv.).

Bunadens popularitet har variert mye. Etter andre verdenskrig ble bunader særlig for barn og kvinner populært, og de fleste sydde bunadene sine selv. Etter OL på Lillehammer i 1994 ble bunaden igjen svært populær, og bunadbruken har siden holdt seg på et høyt nivå. I de siste ti årene har vi sett en økning i antall menn som bruker bunad.

Plan for videreføring

Den levende bunadstradisjonen i Norge er sterk, men den er også truet ved at håndverkskunnskapen gradvis blir mindre. Det arbeides i flere ulike miljø og organisasjoner for å etablere bedre utdanningstilbud og bedre lærlingeordninger. Mer og bedre utdanning er det beste verktøyet i arbeidet for å bevare kunnskapen i Norge.

Vi ønsker også å sette et nasjonalt og internasjonalt søkelys på bunadstradisjonen; både for å verdsette den og for å bevare den. Ved å innskrive bunadsbruken i Norge på UNESCOs Representative Liste over Immateriell Kulturarv, viser det internasjonale samfunnet at vår levende bunadstradisjon er verdifull og verd å videreføre.

Kan du bidra med innhold til artikkelen? Foreslå bilder til bidraget eller foreslå forbedringer av tekst

Spørsmål og kommentarer

Ta vare på bunadene våre – ragnfrid.no

[…] «Få andre land i verden har en så bred og folkelig tradisjon for bruk av bunad slik som Norge. Nordmenn bruker bunaden uavhengig av alder, kjønn, bosted og sosial status. I tillegg til 17. mai brukes bunaden først og fremst i feiringer i familien, som dåp, konfirmasjon og bryllup. Slik blir bunaden tett knyttet til vår egen familiehistorie. Nordmenn bruker bunaden først og fremst som et symbol på lokal og regional identitet og tilhørighet«. Les mer […]

Vi vil ta vare på våre unike bunader

[…] «Få andre land i verden har en så bred og folkelig tradisjon for bruk av bunad slik som Norge. Nordmenn bruker bunaden uavhengig av alder, kjønn, bosted og sosial status. I tillegg til 17. mai brukes bunaden først og fremst i feiringer i familien, som dåp, konfirmasjon og bryllup. Slik blir bunaden tett knyttet til vår egen familiehistorie. Nordmenn bruker bunaden først og fremst som et symbol på lokal og regional identitet og tilhørighet». Les mer […]

Legg igjen en kommentar