Båtbygger Ulf Mikalsen på Kjerringøy bygger klinkbygd nordlandsbåt. Foto: Ulf Mikalsen.

Tradisjonell klinkbåtbygging

Den klinkbygde båten i Norge har en historie som strekker seg minst to tusen år tilbake i tid. Gjennom historien har den vært et livsviktig redskap knyttet til fiske, frakt, gårdsdrift og sjøfart i hele Norden. Klinkbåttradisjonen er en sentral del av vår kystkultur og maritime kulturarv, både i norsk og nordisk sammenheng.

Skrevet av Tore Friis-Olsen. Sist oppdatert 8. desember 2017. Vil du gjenbruke innholdet? Innholdet har fri gjenbruk

Om tradisjonen og kunnskapen

Med tradisjonell klinkbåtbygging menes her kunnskapen om bygging av klinkbygde båter i Norge. I denne presentasjonen legges vekt på tradisjonell båtbygging, dvs. den traderte kunnskapen om bygging av hovedtypene av de norske tradisjonsbåtene.

Om vi tar for oss de store linjene finner vi disse hovedtypene på norskekysten; Elvebåt og bask (samiske båter), nordlandsbåtar (mer enn halve kystlinjen, en del av både samisk, norsk og kvensk tradisjon), trøndelagsbåter (åfjordsbåt ), vestlandsbåter (nordmørsbåter (geitbåt), sunnmørsbåter (snidbetning), nordfjordbåt, sunnfjordbåt, sognebåt, nordhordlandsbåt, oselver, strandebarmer) og østlandsbåter (Agder og østover, snekker, sjekter, pram). I tillegg har vi innlandsbåter med egne hovedtyper for hver av de store vassdragene. Innenfor hvert av de nevnte hovedtypene finnes en lang rad med varianter.

Det bygges i dag båter innenfor alle de nevnte hovedtypene.

For mer informasjon om de ulike båttypene se "Tradisjonsbåtregisteret" på nettsiden lokalhistoriewiki.no.

Den vanligste definisjonen på at en båt er klinkbygd referer til selve byggemetoden som beskriver båttypen med at underkanten av de overliggende båtbordene (plankene) stikker ut over kanten av de underliggende bordene og at bordgangene overlapper hverandre langs kantene vendt nedover. Teknikken som fester bordene sammen kalles «klinkbygging» når de overlappende plankene er sammenføyd med jern- eller kobbernagler. Trenagler er også brukt. Bordgangene har også vært sammenføyd ved sying (subygd). Denne byggemetoden er stort sett felles for alle de klinkbygde båttypene på norskekysten og i hele Norden og Nord-Europa forøvrig.

Verktøyet som brukes er fremdeles mye av det samme som gjennom mange år har vært brukt tradisjonelt som øks, høvler, klammere, leggfjøler. Mange båtbyggere lager sitt eget verktøy.

Selv om antallet tradisjonsbåtbyggere har gått drastisk ned, særlig i siste halvdel av forrige århundre, holdes kunnskapen ennå i hevd av flere båtbyggere på kysten. Det er anslått at mellom tyve og tredve båtbyggere behersker den tradisjonelle kunnskapen om å bygge de ulike båttypene.

Noen av båtbyggerne arbeider alene og har sine egne verksted og båtskott. Andre er knyttet til museer, kystkultursentra og fartøyvernsentra. Her inngår de i større faglige felleskap som har som mål å ivareta kunnskapen om lokale tradisjonsbåttyper. En del av strategien i denne virksomheten har vært å etablere samarbeid med Forbundet KYSTENs lokallag - kystlagene - om bruk og vedlikehold av båtene. Dette gir båtbyggerne verdifulle innspilll og erfaringer.

Flere andelslag og kystlag har etablert felles eie og drift av en eller flere tradisjonsbåter, og deler i tillegg til båten, kunnskap, kulturaktiviteter og sosialt samvær. For å holde båtbyggertradisjonen i hevd er det viktig å kunne spille på kompetente båtbrukermiljøer.

Utøvere med høy kompetanse

Langs kysten finner vi dag flere svært kyndige båtbyggere og faglige sterke miljøer som arbeider med bevaring og videreutvikling av tradisjonsbåtbygging. De viktigste institusjonene er: UiT - Norges arktiske universitet, Fosen folkehøgskole, Museet Kystens arv, Stiftinga Sunnmøre museum, Geitbåtmuseet og Husasnotra, Hardanger fartøyvernsenter, Oselvervarverkstaden og Norsk Maritimt Museum.

Her er en oversikt over sentrale tradisjonsbærere:
Gunnar Eldjarn/UiT - Norges arktiske universitet, Tromsø (nordlandsbåter, elvebåter, bask, elvebåt (målselvbåt), spissbåter, speilbåter, lofotjoller, niser), Arne-Terje Sæther, Kvaløysletta (nordlandsbåter, elvebåter, bask, elvebåt (målselvbåt), spissbåter, speilbåter, lofotjoller, niser), Ola Fjelltun, Kvaløysletta (nordlandsbåter, elvebåter, bask, elvebåt (målselvbåt), spissbåter, speilbåter, lofotjoller, niser), Kai Linde, Rognan (nordlandsbåt, Saltdals-spissbåt), Ulf Mikalsen, Kjerringøy (nordlandsbåt, spissbåt, straumsbåt, fembøringsjoller/Lofotjoller), Einar Borgfjord, Båtskott trebåtbyggeri, Museet Kystens arv, Stadsbygd (åfjordsbåter, geitbåter, listerbåter, notgavler, spissbåter, prammer, lofotjoller, innherredsbåt, stampåsbåt), Fosen folkehøgskole (åfjordsbåt m.fl.), Håvard Haraldson Hatløy, Stiftinga Sunnmøre Museum (sunnmørsbåt, snidbetning), Sigurd Bjørkedal & søner båtbyggeri, Bjørkedalen (sunnmørsbåter og tradisjonsbåter), Jacob Helset, Bjørkedalen (sunnmørsbåter), Geitbåtmuseet/Husasnotra, Valsøyfjord (geitbåt), Peter Helland-Hansen, Hardanger fartøyvernsenter, (strandebarmer), Oselververkstaden, Os (oselver), Jon Richard Jacobs, Haugesund (sognebåt), Jørn Magne Flesjå, Ryfylke trebåtbyggjeri (Aslakbåt, Tingvikbåt), Svein Walvick, Mandal (snekker/sjekter), Sandøy Båtbyggeri , Terje Planke (sognebåt), Vestre Sandøya (snekker, sjekter), Wilhelm Dannevig, Arendal (snekker/sjekter), John A. Andersen, Risør (pram, ro-, seil- og motorsjekter), Svein Erik Øya (sognebåt), Sven Wold, Holmsbu (Holmsbupram), Lars Stålegård, Båtlab´en ved Norsk Maritimt Musem (rekonstruksjon, nybygg klinkbåter).

De fleste av disse båtbyggerne har også deltatt i ulike samarbeidsprosjekter rundt bygging av replikaer og rekonstruksjoner av vikingskip og andre båttyper.

I en rekke av kystlagene i Forbundet KYSTEN finnes også personer som har betydelig kunnskap om bygging, bruk og vedlikehold av tradisjonsbåter.

Kunnskapsoverføring

Tidligere sto den enkelte båtbygger i en lokal tradisjon og bygde i samsvar med lokal skikk med å ta ut trevirke fra skogen for å forme båtene alt etter hvor, til hva og av hvem båtene skulle brukes av. Kunnskapen var handlingsbåren og læringen ble overført fra mester, eller kyndige, til lærling. Mesteparten av trebåtbyggingen i Norge frem til 1980-årene bygde på tradisjon og ikke konstruksjon med utenfrastyrte formkonsept. Siden den gang har kunnskapen om å bygge tradisjonsbåt også levd sitt eget liv utenfor formell opplæring. Noen byggetradisjoner er med et "nødskrik" blitt overlevert/tradert, mens andre igjen er rekonstruert med utgangspunkt i erfaringer fra de overleverte båttradisjonene. Formell opplæring som båtbyggerskoler og veien til fagbrev kan i denne sammenheng kun betraktes som en grunnutdannelse. Tradisjonskunnskapen er avansert og krever mange års erfaring for å forstå kompleksiteten i skrogets form, og sammenhengen mellom skrog og rigg. Det kreves stor innsikt for å kunne forstå og manipulere båtens fasong for å oppnå ulike egenskaper.

Historisk bakgrunn

Det har vært vanlig å plassere klinkbåtbygging i Norge som en del av en nordisk tradisjon som kan følges langt bakover i tid. Arkelogiske båtfunn fra tiden rett før og etter kristi fødsel forteller oss at byggemetode og formgivning stort sett må ha vært den samme fra den gang til i dag. I fortellingen om den nordiske klinkbåtens historie har vikingskipene vært et viktig referansepunkt, et teknologisk høydepunkt i en utvikling hvor det har vært få endringer helt frem til vår tid, en 1000-årig sammenhengende tradisjon. Det er imidlertid viktig å understreke av båttypene var mange og vi har lange perioder uten arkeologiske funn. Det er derfor flere meninger om hvorvidt det er snakk om en sammenhengende utvikling.

I en nordisk historisk sammenheng har den samiske, kvenske og norske båtbyggerkunnskapen i nord utviklet seg i tett kontakt med finsk, nord-svensk og russisk tradisjon. Båtbyggertradisjonen sør i Skandinavia er også utviklet på tvers av nåtidens landegrenser, i kontakt med landene rundt Skagerrak, Kattegat, Østersjøen og Nordsjøen.

Tradisjonsbåtbyggerne er i dag svært opptatt av den historiske dimensjonen rundt håndverket de utøver. Målet er å ivareta et tradisjonelt håndverk samtidig som de er seg bevisst at de bygger for dagens brukere. Det handler om hvilke kvaliteter som skal bygges inn i båtene for å oppnå ønsket egenskap når båten tas i bruk.

Bortsett fra dimensjonering av bord og planker på el-drevne høvler, er redskap og bygging basert på samme tradisjon som for 100-150 år siden, selv om båtene i dag i hovedsak bygges til fritidsbruk, og ikke til fiske og hverdagsaktiviteter.

Plan for videreføring

Med noen unntak opplever båtbyggerne at markedet i dag er for lite til å holde kontinuitet og et «levelig» lønnsnivå i arbeidet. Det setter også grenser for hvor ofte og lenge lærlinger kan få opplæring i bygging av klinkbåtbygging.

Ønsker man å utdanne seg som trebåtbygger er den formelle veien å ta videregående skole, først studieretningen VG1 design og håndverk og deretter VG2 trebåtbyggerfaget. Etter avsluttet VG2 gjenstår læretiden som er av to års varighet (VG3). Flere båtbyggere og båtbyggeriene tar i mot lærlinger. Det er imidlertid kun den private Plus-skolen i Fredrikstad som har utdanningstilbud innen trebåtbyggerfaget på VG2 nivå.

Det er under utvikling flere nye områder der båtbyggerkompetansen er viktig og aktuell. Først og fremst er dette innen turisme og friluftsliv generelt, innen arbeid med rekonstruksjoner, formidling på museer og innen registrering og forvaltning av immateriell kulturarv.

Forbundet KYSTEN har etablert et nettverk av tradisjonsbåtbyggere som arbeider tett sammen om å bevare kunnskapen om tradisjonsbåtbygging og bruk. Dette samarbeidet har resultert i flere satsinger. Her nevnes noen:
- Samarbeid med kystlagene i Forbundet KYSTEN om bruk av tradisjonsbåter i friluftssammenheng.
- Samarbeid med UiT - Norges arktiske universitet om etablering av tilbud på master og ph.d nivå om bygging, bruk og utvikling av tradisjonsbåter. NTNU og Høgskolen på Vestlandet er også med i dette samarbeidet.
- Etablering et modulbasert kurstilbud sammen med Studieforbundet Kultur og tradisjon om trebåtbyggerfaget på VG3 nivå.
- Samarbeid med flere museer med bruk, formidling og bygging av tradisjonsbåter.

Lønnede prosjekter på lokale museer i bygging av ny båt, restaurering/vedlikehold av eldre båter kombinert med formidling kan gi inntekter for både båtbygger og lærlinger i deler av året.

---------
Referanser og kilder:
- Forbundet KYSTENs nettverk for tradisjonsbåtbyggere.
- Andre kilder og anbefalt litteraturliste publiseres senere.

Kan du bidra med innhold til artikkelen? Foreslå bilder til bidraget eller foreslå forbedringer av tekst

Spørsmål og kommentarer

Legg igjen en kommentar